24. april 2012 (2011/3293)
Helsedirektoratet hadde avslått As krav om særfradrag for store sykdomsutgifter knyttet til behandling ved privat helseinstitusjon av hans kone og tre barn som alle hadde fått diagnosen ME.
Ombudsmannen kom til at Helsedirektoratet hadde forstått skatteloven § 6-83 annet ledd for snevert med hensyn til de konkrete krav som i det enkelte tilfelle må stilles til det offentlige helsetilbudet for at det skal kunne oppfylle vilkåret om å være et «tilsvarende tilbud» som utelukker at skattyter kan få særfradrag for utgifter til privat behandling.
18. oktober 2011 (Sak 2011/1171)
A fikk ikke særfradrag for utgifter til behandling av alkoholpsykose ved en privat behandlingsinstitusjon. Dette fordi Helsedirektoratet verken fant det tilstrekkelig dokumentert at det var søkt om behandling i det offentlige helsevesen eller at det dokumentert hvor lang ventetiden var i den offentlige helsetjenesten i As tilfelle.
Etter ombudsmannens syn må ligningsmyndighetene og helsemyndighetene generelt forholde seg til at deres aktivitetsplikt med hensyn til å få en sak om særfradrag for store sykdomsutgifter forsvarlig opplyst vil kunne avhenge av den enkelte skattyters forutsetning for å ta vare på relevant dokumentasjon.
Ombudsmannen kom til at Helsedirektoratet hadde forsømt sin aktivitetsplikt som klageorgan i saken til A
3. oktober 2011 (Sak 2011/1963)
På vegne av A mente C at skatteklagenemndas avgjørelse av hennes krav om særfradrag for store sykdomsutgifter for inntektsåret 2007 var et utslag av forskjellsbehandling. C klaget derfor over at Skattedirektoratet hadde avslått As anmodning om å få overprøvet dette vedtaket av Riksskattenemnda.
Ombudsmannen kom til at Skattedirektoratets skjønnsutøvelse i forbindelse med vurderingen av As endringsanmodning ikke hadde vært beheftet med feil. Han fant heller ikke at avslaget på endringsanmodningen kunne betegnes som klart urimelig.
9. juni 2008 (Sak 2007/1450)
For inntektsårene 2005 og 2006 fant det sted en uensartet behandling av krav om særfradrag for store sykdomsutgifter som følge av diabetes. Denne uensartede behandlingen måtte i stor grad antas å være et resultat av at de sentrale skattemyndighetenes retningslinjer for rettsanvendelsen ga for stort rom for de lokale ligningsmyndighetenes eget skjønn ved kontrollen av skattyters krav om særfradrag som følge av diabetes. Først i Lignings-ABC for 2007 ble det fastsett klare regler for hvordan merutgiftene til diabetikerkosthold kan måles mot ordinære kostholdsutgifter. Disse retningslinjene måtte anses som en helt nødvendig forutsetning for å få til en enhetlig anvendelse av skatteloven § 6-83 første ledd på merutgifter for diabetikere. Derfor var det uheldig at slike retningslinjer ikke var utarbeidet i tide for selvangivelsesfristen og den ordinære ligningen for inntektsåret 2005. Skattedirektoratet ble derfor bedt vurdere å gjennomføre tiltak for å rette opp den forskjellsbehandlingen som hadde skjedd.
|
Sivilombudsmannen Postboks 3 Sentrum 0101 Oslo |
Webansvarlig Liv Jakobsen Føyn |
|