24. september 2010 (Sak 2009/1494)
Helsetilsynet i fylket stadfestet kommunens avslag på en søknad om korttidsplass/rehabiliteringsplass ved et sykehjem. Søkeren ble i stedet tilbudt hjemmebaserte tjenester. Klagen gjaldt blant annet kommunens klageordning og Helsetilsynet i fylkets grunnlag for konklusjonen om at søkeren fikk oppfylt sin rett til «nødvendig helsehjelp» etter kommunehelsetjenesteloven.
Ombudsmannen påpekte at kommunen ikke hadde fulgt reglene for korrekt klagebehandling ved at samme organ hadde vurdert saken som beslutningsmyndighet og som klageinstans. Helsetilsynet burde derfor henvist saken til ny behandling i kommunen. Beslutningsgrunnlaget til Helsetilsynet var dessuten sparsomt, og det fremsto som usikkert om tilsynet hadde et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere saken.
(Sak 2006/644)
En pasients klage til Helsetilsynet på ulike forhold ble i hovedsak behandlet som en anmodning om vurdering av mulig pliktbrudd fra helsepersonells side etter pasientrettighetsloven § 7-4.
Ombudsmannen kom til at enkelte av forholdene som ble tatt opp også burde ha vært behandlet som en klage over at pasienten ikke hadde fått oppfylt sine rettigheter etter pasientrettighetsloven § 7-2 første ledd (en rettighetsklage). Hvis tilsynsmyndigheten var i tvil om hvordan henvendelsene skulle forstås, burde dette vært avklart med klageren og veiledning eventuelt gitt. Klageren bør for fremtiden ta hensyn til at hans mange henvendelser oppleves som krevende å forholde seg til.
(Sak 2005/1823 og 2005/1837)
As foreldre krevde å få refundert utgifter de hadde pådratt seg i forbindelse med sønnens behandlingsopplegg mot rusavhengighet ved private institusjoner i utlandet. Institusjonsplassen ble formidlet gjennom kommunen, som hadde konkludert med at sønnen trengte behandling. Det var en forutsetning at foreldrene garanterte for oppholdet. Søknaden om refusjon, som ble sendt etter at rusreformen var iverksatt, ble avslått av helseforetaket og Helsetilsynet i fylket. Kommunen avslo også klagernes krav om dekning av utgiftene.
Ombudsmannen uttalte at kommunen ikke hadde overholdt plikten etter sosialtjenesteloven til å søke om institusjonsplass. Dette syntes likevel ikke å ha hatt avgjørende betydning for muligheten til å få offentlig støtte til behandlingen. Spørsmål om forskjellsbehandling ble drøftet. Selv om klagernes sønn hadde «rett til nødvendig helsehjelp» etter pasientrettighetsloven, ga ikke dette grunnlag for et krav om dekning av utgifter fra helseforetaket. På grunn av de spesielle omstendighetene i saken, oppfordret likevel ombudsmannen helseforetaket til å vurdere dekning av i alle fall en del av utgiftene. Helseforetaket tilbød deretter foreldrene delvis dekning.
|
Sivilombudsmannen Postboks 3 Sentrum 0101 Oslo |
Webansvarlig Liv Jakobsen Føyn |
|