You are here:
- Temakategorier
- Renovasjon, feiing, vann og avløp (se også Plan og bygg)
-
Fakturagebyr for feieavgift
15. november 2011 (2011/620)
Kommunen krevde inn feieavgiften sammen med innkreving av vann- og avløpsavgiften. Innkrevingen av avgiftene var delt opp i fire terminer og medførte at klageren måtte betale totalt kr 200 i fakturagebyr for å betale feieavgiften på kr 212. Begrunnelsen for oppdelingen var økt betalingsvilje.
Ombudsmannen uttalte at det forelå åpenbare muligheter for besparelse ved å innkreve feieavgiften én gang i året, og ettersom kommunens forutsetning om økt betalingsvilje neppe kunne gjelde for oppdelingen av feieavgiften, ble den foretatte oppdelingen ansett «klart urimelig». Kommunen ble bedt om å behandle saken på nytt.
I tilbakemeldingen fra kommunen ble det opplyst at fakturagebyr for feieavgift ble avskaffet 1. januar 2011 og at dette er videreført i 2012. Kostnadene knyttet til regningsproduksjon er nå innlemmet i feieavgiften.
-
Beregning av årsavgift for vann – spørsmål om foreldelse for tidligere års overforbruk
6. mai 2011 (Sak 2011/627)
Ved ileggelsen av årsavgiften for vann og kloakk, beregnet X kommune avgiften for en eiendom ut fra differansen mellom faktisk målerstand da eierens vannmåler ble avlest og totalen av tidligere års fakturerte overforbruk. I de årene som eieren ikke hadde lest av måleren, hadde kommunen krevd inn den variable delen av vannavgiften basert på et stipulert forbruk. Eieren av eiendommen mente at den beregnede årsavgiften var for høy, og viste til at ikke alt overforbruket (i forhold til kommunens stipulerte verdier) hadde skjedd det siste året. Han mente det hadde skjedd et jevnt overforbruk i årene uten måleravlesing, slik at deler av overforbruket måtte være foreldet.
Ombudsmannen mente at de beste grunner talte for at foreldelsesfristen for forbruksgebyret begynte å løpe på det tidspunktet som forbruket kunne ha vært konstatert ved måleravlesning. Spørsmålet om hvilke deler av overforbruket som var foreldet, berodde derfor på når overforbruket rent faktisk hadde skjedd. Dette spørsmålet ville igjen bero på en konkret bevisvurdering, der kommunen måtte legge det mest sannsynlige alternativet til grunn. Ombudsmannen uttalte at det etter hans skjønn, i mangel av holdepunkter for annet, måtte ha en klar formodning for seg at vannforbruket på en eiendom holdt et noenlunde jevnt nivå fra ett år til et annet. Kommunen ble derfor bedt om å behandle saken på nytt.
-
Fritak fra renovasjonsavgift for bygninger som ikke er i bruk
5. november 2010 (Sak 2010/500)
Søknad om fritak for renovasjonsavgift fordi bygningene ennå ikke var tatt i bruk, ble avslått av Hol kommune. Avslaget var begrunnet med at det i følge kommunens forskrifter var adgang til å ilegge renovasjonsavgift året etter at det var gitt oppføringstillatelse.
Selvkostprinsippet tillater neppe at en kommune innkrever renovasjonsgebyr for en eiendom som rent faktisk ikke er i bruk, og som heller ikke lovlig kan tas i bruk. Ombudsmannen aksepterte en regel om at gebyr som hovedregel påløper fra og med året etter at tillatelse til oppføring er gitt. Det måtte imidlertid være rettslig adgang til å dispensere fra gebyrplikten, og denne dispensasjonsadgangen måtte praktiseres i samsvar med selvkostprinsippet. Klagerens fritakssøknad syntes ikke å ha vært undergitt en tilstrekkelig konkret vurdering, og det var også begrunnet tvil om kommunen har tatt riktig rettslig utgangspunkt. Kommunen ble bedt om å behandle søknaden på nytt.
-
Spørsmål om ekstra vanntilknytningsgebyr var tilstrekkelig kunngjort
1. september 2010 (Sak 2010/418)
Spørsmålet i saken er om en kommune kunne kreve et ekstra vanntilknytningsgebyr fra en abonnent.
Ombudsmannen mente at det ekstra tilknytningsgebyret for eiendommer i et bestemt byggefelt var blitt fastsatt ved forskrift. Forskriften kunne imidlertid ikke gjøres gjeldende overfor klagerne, idet forskriften om gebyrets størrelse ikke var tilstrekkelig kunngjort da de søkte om byggetillatelse. Ombudsmannen fant også grunn til å knytte noen kritiske merknader til kommunens generelle saksbehandling i gebyrsaken.
Etter en fornyet vurdering vedtok kommunen å frafalle kravet om ekstra tilknytningsavgift fra A, samt en annen berørt husstand, og beklaget feilen som var gjort.
-
100. Tilknytningsavgift som følge av påbygg – spørsmål om det forelå tilstrekkelig hjemmel
(Sak 2007/2090)
Ifølge Fræna kommunes regelverk for vann- og kloakkavgift skulle tilknytningsavgiften for en eiendom beregnes ut fra bebyggelsens størrelse. Det skulle imidlertid ikke tas hensyn til «separate» bygg som ikke var tilknyttet vann og kloakk. A hadde opprinnelig hatt en separat garasje. En utvidelse av hovedbygget førte imidlertid til at hovedbygget og garasjen ble fysisk sammensluttet. Kommunen krevde ekstra tilknytningsavgift for det samlede arealet av påbygget og garasjen. A mente avgiftskravet manglet hjemmel i det kommunale forskriftsverket.
Ombudsmannen kom til at kravet om ekstra tiknytningsavgift hadde tilstrekkelig hjemmel. Kommunens tolkning var forenlig med ordlyden i det kommunale forskriftsverket, og dessuten i tråd med kommunens praksis i lignende saker. Ombudsmannen la også vekt på kommunens behov for å ha et regelverk som var enkelt å håndheve.
-
101. Hytterenovasjon – krav om fritak fra tvungen renovasjon
(Sak 2008/1975)
To hytteeiere i Kvinesdal kommune, med husholdningsabonnement i renovasjonsdistriktet, fikk avslag på sin søknad om fritak fra hytterenovasjon. Klagerne mente at kommunens forskrift om hytterenovasjon innebar en usaklig forskjellsbehandling fordi den ga fritidseiendommer innenfor et bestemt geografisk område adgang til fritak fra renovasjonsavgift dersom eierne samtidig hadde husholdningsabonnement i renovasjonsdistriktet, mens fritidseiendommer utenfor dette geografiske området ikke kunne få fritak fra renovasjonsavgiften med den samme begrunnelsen.
Ombudsmannen mente at kommunens forskriftsbestemte ordning verken var i strid med forurensningsloven eller innebar noen usaklig forskjellsbehandling. Ordningen var begrunnet i objektive forskjeller mellom de to områdene. Ombudsmannen la også til grunn at kommunen var innforstått med plikten etter forurensningsloven § 30 annet ledd annet punktum til å foreta en konkret vurdering av søknader om fritak og at det skulle tas stilling til om det forelå objektive trekk ved eiendommen som tilsa slikt fritak.
-
102. Manglende hjemmel ved fastsetting av abonnementsgebyr
(Sak 2008/1450)
A klaget til ombudsmannen over Stryn kommunes beregning av vann- og avløpsgebyr for en eiendom som inneholder både butikklokaler og leiligheter. Klageren anførte at det ikke var adgang til å kreve abonnementsgebyr for hver enkelt boenhet.
Ombudsmannen uttalte at det ikke var hjemmel i kommunens forskrift om vann- og avløpsgebyr for å kreve abonnementsgebyr for useksjonerte boenheter i kombinasjonsbygg av typen som A eier.
De innbetalte gebyrene ble etter ombudsmannens uttalelse tilbakebetalt til klager.
-
72. Kontroll med anvendelsen av selvkostprinsippet
(Sak 2007/953)
Flere kommunale tjenester har selvkost som øvre grense for hva som lovlig kan kreves i gebyr. Beregningen av selvkost reiser til dels kompliserte rettslige og regnskapsmessige problemstillinger, og det er vanskelig for den enkelte borger å kontrollere at reglene er fulgt. Etter å ha mottatt flere klager om emnet tilskrev ombudsmannen Kommunal- og regionaldepartementet og stilte enkelte spørsmål omkring selvkostprinsippet.
Ombudsmannen fant departementets svar oppklarende, men knyttet merknader til enkelte punkter.
-
Rentekrav ved tilbakebetaling av renovasjonsgebyr
20. juni 2008 (Sak 2007/2433)
Et renovasjonsselskap tilbakebetalte et renovasjonsgebyr til A og B, som de uberettiget var blitt fakturert for over en toårsperiode. A og B mente å ha krav på renter på det refunderte beløpet, men renovasjonsselskapet avslo kravet.
Ombudsmannen mente det var tvilsomt om det forelå tilstrekklig hjemmel for kravet om avsavnsrenter. Det var heller ikke aktuelt med morarenter i denne saken, siden tilbakebetalingen ble foretatt før forfall. Kommunen ble i eget brev bedt om å vurdere å endre den kommunale forskriften om husholdningsavfall, da den syntes å være i uoverensstemmelse med forurensningsloven § 34 femte ledd annet punktum.
-
105. Krav om tilbakebetaling av for mye innbetalt vann- og avløpsgebyr
(Sak 2006/2262)
En kommune avviste et krav fra en abonnent om tilbakebetaling av for mye innbetalt vann- og avløpsgebyr under henvisning til den ulovfestede læren om condictio indebeti.
Det var ikke tvilsomt at kommunen i lang tid hadde krevd inn høyere gebyrer enn det var hjemmel for i den kommunale forskriften. Hovedregelen er at det foreligger full refusjonsplikt når en kommune har krevd for høye kommunale gebyrer. Det skal mye til for at kommunen kan høres med oppgjørshensynet etter læren om condictio indebeti i slike tilfeller. I denne saken måtte abonnenten anses å ha et tilbakesøkingskrav mot kommunen, og ombudsmannen ba kommunen behandle saken på nytt.
Sola kommune gjennomgikk saken på nytt og traff vedtak om at A ikke hadde tilbakesøkingskrav mot kommunen. Begrunnelsen var at As leilighet var blitt registrert med feil bruksareal, og at korrekt utregning avgiftsmessig plasserte leiligheten i det såkalte trinn II. Ombudsmannen tok kommunens fornyede vurdering til etterretning og fant ikke grunn til å gå videre med saken.
Annual report
Annual report 2010
(PDF 1.0 MB)
All publications
|
Sivilombudsmannen Postboks 3 Sentrum 0101 Oslo |
Webansvarlig Liv Jakobsen Føyn |
 Abonner på RSS |