15. juni 2010 (Sak 2009/2696)
Saken gjaldt lang ventetid fra rettskraftig dom til soningsinnkalling. A ble først innkalt til soning av en dom på tre års fengselsstraff over seks år etter at dommen ble rettskraftig. Ventetiden skyldtes blant annet at Oslo statsadvokatembeter ikke utstedte fullbyrdelsesordre før tidligst et halvt år etter at Riksadvokaten hadde akseptert dommen. Det syntes videre å være på det rene at saken ble betydelig forsinket etter at den var oversendt Oslo politidistrikt, som etter dagjeldende regelverk hadde ansvaret for iverksetting av straffen.
Ombudsmannen uttalte at den svært lange ventetiden representerte et grovt og åpenbart brudd på straffeprosesslovens og påtaleinstruksens regler om at en dom som hovedregel skal sones «straks den er rettskraftig». En beklagelse til A – som Riksadvokaten hadde gitt på vegne av påtalemyndigheten – var derfor på sin plass. Ombudsmannen antok for øvrig at et så vidt uvanlig langt tidsforløp mellom rettskraftig dom og fullbyrdelse, som ikke skyldtes domfelte selv, ville kunne være et relevant moment ved vurderingen av en søknad om benådning. Etter at A søkte benådning, ga påtalemyndigheten sin tilslutning til søknaden, og tilrådet at straffen ble gjort betinget ved benådning.
14. mai 2010 (Sak 2008/1775)
Ombudsmannen satte høsten 2008 i gang en ny undersøkelse av oppholdstiden til personer som er innsatt i politiets arrester, den såkalte «sittetiden». Spørsmålet som ble reist var i første rekke om sittetiden var i tråd med reglene i politiarrestforskriften 30. juni 2006, og den hovedregelen som der er oppstilt om overføring til fengsel innen to døgn. Ombudsmannen stilte også spørsmål om systemet for å registrere sittetid er godt nok. Etter at det i flere omganger var innhentet opplysninger fra Justis- og politidepartementet, ble undersøkelsen avsluttet våren 2010.
Ombudsmannen ga uttrykk for at tallmaterialet knyttet til sittetiden fortsatt ikke var tilfredsstillende. Statistikken oversendt fra departementet viste imidlertid at det fortsatt var et urovekkende høyt antall overskridelser av todøgnsfristen for å overføre arrestanter til fengsel. Ombudsmannen forutsatte at de ansvarlige myndigheter ville arbeide aktivt med å få ned antall overskridelser, og at det i denne forbindelse særlig ble sett hen til samlet oppholdstid i arrestene.
16. februar 2010 (Sak 2007/2439)
Ombudsmannen har avgitt uttalelse i saken som ble igangsatt på bakgrunn av Eugene Ejike Obioras død 7. september 2006. Undersøkelsene ble igangsatt av ombudsmannen etter eget initiativ, og har rettet seg mot sider ved ansvaret for politiets rutiner for maktbruk ved pågripelser, særlig bruken av mageleie. Ombudsmannen kritiserer justis- og politimyndighetene på flere punkter. Unnlatelsen av tilfredsstillende regulering og opplæring innebærer etter ombudsmannens syn et brudd på de menneskerettighetsforpliktelser Norge har påtatt seg.
(Sak 2007/1616)
Saken gjaldt Y politidistrikts håndtering av en begjæring fra svensk politi om utlevering av A til Sverige på bakgrunn av et svensk vedtak om omsorgsovertakelse og plassering i fosterhjem. A bodde på dette tidspunktet i Sverige sammen med sin mor, men oppholdt seg i Norge. Videre gjaldt saken Politidirektoratets behandling av en klage fra A i etterkant av utleveringen.
Ombudsmannen kritiserte politidistriktet for ikke å ha fulgt saksbehandlingsreglene som gjelder i forbindelse med utlevering av personer for å få iverksatt vedtak om frihetsinngrep truffet av myndighet i annet nordisk land. Reglene fremgår av en egen utleveringslov fra 1970. Vedtaket ble truffet av en politiadvokat, selv om vedtaksmyndigheten er tillagt politimesteren. Det ble ikke nedfelt skriftlig og det ble heller ikke gitt informasjon om klagerett, adgangen til å bringe saken inn for domstolene og rett til oppnevnt forsvarer m.v. Utleveringen ble videre gjennomført dagen etter at anmodningen fra svensk politi ble oversendt til politidistriktet, selv om det følger av loven at vedtak om utlevering ikke kan fullbyrdes før fristene for å klage eller kreve rettslig prøving er ute. Ombudsmannen kritiserte også Politidirektoratet for ikke å ha vurdert forholdet til den aktuelle utleveringsloven ved sin behandling av saken og for å ha gitt feilaktige opplysninger til klageren om at det var påtalemyndigheten som var ansvarlig for å vurdere det rettslige grunnlaget for utlevering.
Politidirektoratet ble bedt om å treffe de nødvendige tiltak for å sørge for at politidistriktene hadde nødvendig kjennskap til regelverket på området. I et brev til landets politimestre ga direktoratet på denne bakgrunn en orientering om saksbehandlingsreglene som er oppstilt i utleveringsloven, herunder det forhold at myndigheten til å treffe beslutning om utlevering etter loven er lagt til politimesteren.
(Sak 2007/1097)
Ombudsmannen ba av eget tiltak om en redegjørelse fra Politidirektoratet for utviklingen i sittetiden i politiets arrester etter 1. juli 2006. Av Politidirektoratets svar fremgikk det at alle landets politidistrikter hadde oversittet overføringsfristen på to døgn i den aktuelle ettårsperioden. Det samlede antallet fristoversittelser var på 2 592, med store variasjoner mellom politidistriktene.
Ombudsmannen uttalte at det samlede antallet fristbrudd var betydelig og i seg selv meget urovekkende. Han ga også uttrykk for at det ga grunn til bekymring at antallet fristbrudd så ut til å ha økt betydelig i mange av politidistriktene fra 2005 til 2006/2007. Ombudsmannen understreket at politiet og kriminalomsorgen har et felles ansvar for å sørge for at overføring fra politiarrest til fengsel skjer innen fristen på to døgn. Det ble videre pekt på betydningen av at politidistriktene har egnede verktøy for å registrere sittetiden i politiarrestene, som det er enkelt å hente tallmateriale og statistikk ut av. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) ble i eget brev bedt om å understreke overfor fengslene deres plikt til også å ta imot pågrepne personer. Det ble samtidig bedt om retting av feil i retningslinjene for kriminalomsorgen.
KSF kom tilbake til saken og opplyste at fengselets plikter i forhold til pågrepne var innskjerpet. Det fremkom videre at retningslinjene ville bli revidert.
(Sak 2006/775)
A ble først innkalt til soning av en lengre straffedom nesten fire år etter at dommen var rettskraftig. Han hadde ikke selv bedt om å få utsatt soningen. Tidsbruken før soningsinnkallingen skyldtes i hovedsak at politiet ved en feil hadde arkivert soningsdokumentene uten å innkalle A til soning.
Ombudsmannen uttalte at den lange ventetiden innebar et meget betydelig brudd på straffeprosesslovens og påtaleinstruksens bestemmelser om at en dom som hovedregel skal sones «straks den er rettskraftig». En beklagelse overfor domfelte var derfor på sin plass. Ombudsmannen ba også Riksadvokaten vurdere om rutinene for oppfølging av ufullbyrdede dommer generelt sett er gode nok. I denne forbindelse ga han uttrykk for at det kunne være grunn til å vurdere om et sentralt restansesystem for ufullbyrdede dommer kan være et egnet virkemiddel for å redusere risikoen for at dommer ikke blir iverksatt.
Riksadvokaten opplyste at innføringen av et nytt elektronisk saksbehandlingssystem ved samtlige statsadvokatembeter og politidistrikter trolig ville redusere risikoen for at dommer på grunn av forglemmelse ikke blir beordret fullbyrdet straks de er rettskraftige. I brev til samtlige statsadvokatembeter og politidistrikter understreket riksadvokaten viktigheten av gode rutiner for å sikre at det raskt blir gitt fullbyrdelsesordre. Under henvisning til at ansvaret for innkalling til soning skal overføres fra politiet til kriminalomsorgen, og et høringsforslag om at hele fullbyrdelsesprosessen skal overføres til kriminalomsorgen, vek riksadvokaten tilbake for å iverksette arbeid med et eventuelt sentralt register for ufullbyrdede dommer.
|
Sivilombudsmannen Postboks 3 Sentrum 0101 Oslo |
Webansvarlig Martin Jæver E-post: postmottak@sivilombudsmannen.no |