30. juni 2010 (Sak 2009/979)
Saken gjaldt avslag på søknad om dispensasjon for oppføring av badehus på Strandpromenaden på Nesodden. Fylkesmannen fant at det forelå en rekke relevante hensyn som i dispensasjonsvurderingen trakk i ulik retning. Imidlertid konkluderte fylkesmannen med å ville legge avgjørende vekt på at oppføring av badehus ville «hindre kontakten» mellom promenaden og sjøen.
Ombudsmannen mente det var uklarheter rundt faktiske forhold som fylkesmannen burde kunne avklare ved å foreta en befaring. Fylkesmannen ble derfor bedt om å behandle saken på nytt og vurdere behovet for befaring.
18. januar 2010 (Sak 2009/1306)
Etter innsigelse fra miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Aust-Agder ble forslaget til reguleringsplan endret, slik at strandlinjen på klagers eiendom skulle legges ut som friluftsområde istedenfor byggeområde. Grunneieren klaget, men den samme fylkesmannen stadfestet reguleringsvedtaket.
Ombudsmannen kom til at det knyttet seg begrunnet tvil til spørsmålet om det kunne utelukkes at feil ved saksbehandlingen ikke hadde hatt betydning for utfallet av saken. Det kunne også reises spørsmål om fylkesmannens habilitet. Ombudsmannen ba om at saken ble vurdert på nytt og anbefalte at det ble oppnevnt settefylkesmann.
12. mai 2010 (Sak 2009/210)
Klageren mente gebyret for behandling av et privat reguleringsforslag for området Mølleneset i Bergen var foreldet, og at det uansett var grunnlag for reduksjon fordi kommunen hadde overtrådt 12-ukersfristen i plan- og bygningsloven § 30 annet ledd. Det var også spørsmål om gebyret var i samsvar med selvkostprinsippet.
Fylkesmannen mente det var inngått avtale om forlengelse av 12-ukersfristen, og at det derfor ikke var grunnlag for å redusere gebyret. Ombudsmannen uttalte at dette standpunktet bygget på en korrekt regelforståelse.
Ombudsmannen kom til at det var tvil på flere punkter knyttet til foreldelsesvurderingen. Fylkesmannen hadde dessuten ikke innhentet tilstrekkelig dokumentasjon fra kommunen om gebyret var i tråd med selvkostprinsippet. Ombudsmannen ba fylkesmannen om å utrede og vurdere saken på nytt når det gjaldt disse punktene.
15. april 2010 (Sak 2009/2923)
Kommunen omgjorde en tillatelse den hadde gitt til oppføring av veranda til halvpart av tomannsbolig med den begrunnelse at tillatelsen var ugyldig. Fylkesmannen opprettholdt omgjøringsvedtaket, til tross for at han anså den opprinnelige tillatelsen for å være gyldig.
Ombudsmannen kom til at det heftet tvil ved det rettslige grunnlaget fylkesmannen bygget stadfestelsesvedtaket på, og at saksbehandlingen forut for vedtaket var mangelfull. Fylkesmannen ble bedt om å oppheve vedtaket og å behandle saken på nytt.
13. april 2010 (Sak 2009/1635)
9. mars 2010 (Sak 2009/2016)
Klageren hevdet at hensynet til barn og unges interesser ikke var ivaretatt ved utarbeidelsen av en reguleringsplan som blant annet omfattet et boligområde. Han pekte på at fylkesmannens vedtak i klagesaken bygget på et tilleggsnotat, som utbyggeren hadde fått utarbeidet etter at saken var ferdigbehandlet i kommunen.
Ombudsmannen uttalte at utredningen av konsekvensene for barn og unge skal gjøres forut for den politiske behandlingen av planforslaget i kommunen. Barn og unge er en sårbar gruppe som er avhengig av at andre fremmer deres interesser. Manglende utredning og vurdering av slike hensyn kan svekke folks tillit til forvaltningen, også ut over den konkrete saken det gjelder. Ombudsmannen fant at barn og unges interesser ikke var tilstrekkelig utredet og vurdert under kommunens planbehandling, og at fylkesmannen hadde forsømt sin plikt til å ivareta hensynet under planprosessen. Mangelen var ikke blitt reparert gjennom klagebehandlingen.
Ombudsmannen påpekte videre at det ikke er lett i ettertid å reparere manglende utredning og vurdering av barn og unges interesser i planprosessen, uten at saken undergis en fullstendig ny vurdering. Lovens system og kompetanseregler innebærer at det er kommunestyret som skal ta stilling til om hensynet er tilstrekkelig ivaretatt. På denne bakgrunn ba ombudsmannen om at saken ble behandlet på nytt.
16. mars 2009 (Sak 2007/1992)
Kommunen innregulerte bygging av tre hytter i strandsonen mot at grunneierne ga kommunen bruksrettigheter i området for etablering av en skjærgårdspark. Saken reiste prinsipielle spørsmål om bruk av reguleringsmyndighet som byttemiddel.
Ombudsmannen uttalte at vurderingen av hva som er relevante hensyn ved utarbeidelsen av reguleringsplaner, må ta utgangspunkt i plan- og bygningsloven. Det alminnelige byggeforbudet etter loven setter grenser, og det må kreves at en eventuell utbygging i seg selv er forsvarlig ut fra arealdisponeringshensyn. De rettighetene kommunen ervervet gjennom den aktuelle avtalen, kunne oppnås på annen måte, og fylkesmannen ble bedt om å vurdere saken på nytt.
29. mars 2010 (Sak 2009/1936)
Saken gjelder vedtak om opphevelse av byggetillatelse for fem sjøboder. Tillatelsen ble påklaget av naboer og opphevet av fylkesmannen som følge av at det underliggende vedtak om mindre vesentlig endring av reguleringsplan var ugyldig. Tiltakshaver fremholdt blant annet at eventuell tilsidesettelse av reguleringsvedtaket måtte skje med hjemmel i forvaltningsloven (fvl.) § 35, samt at fylkesmannen ikke hadde foretatt en tilfredsstillende konkret og skjønnsmessig vurdering av om endringen var mindre vesentlig.
Ombudsmannen kom til at det fremsto som tvilsomt om det lå innenfor fylkesmannens kompetanse etter fvl. § 34 å treffe vedtak med slikt innhold som her ble gjort. Videre heftet det begrunnet tvil til fylkesmannens vurdering av spørsmålet om endringen av planen var å anse som mindre vesentlig eller ikke. Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt.
4. mars 2010 (Sak 2009/196)
Saken gjaldt Oslo kommune, plan- og bygningsetatens (PBE) behandling av en byggesak på en eiendom som senere ble omfattet av et vedtak om midlertidig dele- og byggeforbud, jf. plan- og bygningsloven § 33. Klageren mente at PBE gjennom mange år hadde vært «motvillig», og at den gjennomgående hadde fokusert på utbyggingshindringer fremfor muligheter. Klageren anførte dessuten at PBE hadde brutt sin informasjons- og veiledningsplikt.
Ombudsmannen fant grunn til å kritisere PBE for formuleringer brukt i referat fra avholdt forhåndskonferanse. PBE stilte blant annet spørsmål om en gitt dispensasjon var gitt på riktig grunnlag. Uttalelsen, som antydet at klageren skulle ha ført byutviklingskomiteen bak lyset, var etter ombudsmannens mening ubetenksom og for øvrig unødvendig. Også formuleringer som antydet at klageren skulle ha gjort noe kritikkverdig i arbeidet med å løse atkomstproblemene på tomta var lite skjønnsomme. Ombudsmannen påpekte også at PBE, sakens spesielle omstendigheter tatt i betraktning, burde orientert klageren om at søknad kunne sendes inn til tross for at det ble varslet forbud. Utover dette hadde ombudsmannen ikke rettslig grunnlag for å bebreide PBE for at byggetillatelse ikke forelå før treårsfristen for dispensasjonsvedtakets varighet utløp eller før vedtakelsen av det foreløpige forbudet.
6. april 2010 (Sak 2009/533)
Saken gjaldt hvorvidt hensynet til vann- og avløpsledning i grunnen er et relevant skjønnsmoment ved vurderingen av hvor et tilbygg skal plasseres og ved dispensasjon fra regelen om minste avstand til nabogrense, jf. plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (plbl.) §§ 70 og 7. Det var gitt dispensasjon og tillatelse for plassering av et tilbygg med kjeller i nabogrensen og over felles vann- og avløpsrør. Naboene mente at plasseringen medførte ulemper for deres eiendom, herunder fare for skade på rørene, samt hindring av vedlikehold og reparasjon av rørene. De ønsket at tilbygget ble lagt til en annen plassering, der ulempene unngås, alternativt at det ble stilt vilkår for tillatelsen.
Ombudsmannen la til grunn at nabointeresser er sentrale hensyn både bak plasseringsbestemmelsen i plbl. § 70 nr. 1 og avstandsregelen i § 70 nr. 2. Tilfredsstillende vann og avløp er ikke bare en privat interesse i snever forstand, men også et offentlig anliggende. Hensynet til ledningene i grunnen skulle derfor blitt vektlagt under vurderingen etter plbl. § 70 nr. 1, både som relevant nabointeresse og som offentlig interesse. Under dispensasjonsvurderingen vil de generelle lovformålene supplere de mer konkrete hensynene den enkelte lovbestemmelsen, som det dispenseres fra, skal bære. Hensynet til vann- og avløpsledningene i grunnen skulle derfor også vært vektlagt under dispensasjonsvurderingen etter plbl. § 7 jf. § 70 nr. 2. Utelatelsen av hensynet kunne ha vært avgjørende for resultatet av avveiningene. Vedtaket var derfor ugyldig. På denne bakgrunn ble fylkesmannen bedt om å behandle saken på nytt.
Etter ombudsmannens uttalelse opphevet fylkesmannen vedtaket som ugyldig og sendte saken tilbake til kommunen for ny behandling i samsvar med ombudsmannens uttalte rettsoppfatning.
|
Sivilombudsmannen Postboks 3 Sentrum 0101 Oslo |
Webansvarlig Martin Jæver E-post: postmottak@sivilombudsmannen.no |