Saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36 annet ledd - "fyldestgjørende grunn til å kreve endring av vedtaket"

28.11.2011 (Sak 2011/817)

Fylkesmannen i Buskerud klaget på at et vedtak om midlertidig bygge- og deleforbud fattet av Rollag kommune ikke omfattet et bestemt hytteområde. Fylkesmannen i Oslo og Akershus avviste klagen under henvisning til at det ikke forelå klagerett. Utbyggeren av hytteområdet krevde erstatning for saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36 annet ledd. Kravet ble avslått under henvisning til at Fylkesmannen i Buskerud hadde «fyldestgjørende grunn til å kreve endring av vedtaket».

Ombudsmannen kom til at de interessene Fylkesmannen i Buskerud mente å ivareta ved klagen ikke alene medførte at hun hadde en «fyldestgjørende grunn til å kreve endring» i lovens forstand. Miljøverndepartementet ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt.

Avslag på rammesøknad under henvisning til reguleringsbestemmelser vedtatt etter kommunens avslag, men før klagebehandling

13. oktober 2011 (Sak 2011/377)

A søkte om rammetillatelse for oppføring av seks boenheter, i tråd med gjeldende reguleringsplan. Kommunen avslo søknaden uten nærmere begrunnelse. A klaget. Kommunen vedtok deretter nye reguleringsbestemmelser. Fylkesmannen la til grunn at søknaden var i strid med de nye reguleringsbestemmelsene og avslo av den grunn søknaden.

Saken ble klaget inn for ombudsmannen, som forela saken for fylkesmannen. Under henvisning til ombudsmannens uttalelser i Somb-1987-71, sak 2011/720 og sak 2011/730, ble fylkesmannen spurt om søknaden skulle vært behandlet etter de opprinnelige reguleringsbestemmelsene. Fylkesmannen svarte og varslet omgjøring av sitt vedtak, i tråd med de nevnte uttalelsene. På denne bakgrunn avsluttet ombudsmannen saken.
 

Realitetsbehandling av ny søknad om dispensasjon

31. august 2011 (Sak 2010/2776)

Saken gjaldt om det var adgang til å avvise en dispensasjonssøknad. Kommunen hadde avvist søknaden under henvisning til at den i det alt vesentlige var lik en tidligere avslått søknad. Fylkesmannen stadfestet avvisningsvedtaket.

Ombudsmannen fant grunn til å presisere at hovedregelen er at en søknad skal realitetsbehandles. Der det er gjort bygningsmessige endringer i tiltaket før den nye søknaden innsendes, gjør hensynene bak denne hovedregelen seg gjeldende med styrke. Ettersom det var på det rene at den nye søknaden ikke var fremsatt i sjikanehensikt, kunne ombudsmannen ikke se at bygningsmyndighetene hadde påvist tilstrekkelig rettslig grunnlag for å nekte realitetsbehandling. Han ba derfor fylkesmannen om å behandle saken på nytt.

Fylkesmannen la ombudsmannens rettsoppfatning til grunn og omgjorde sitt vedtak, slik at kommunen måtte realitetsbehandle dispensasjonssøknaden.
 

Melding om oppføring av naust og moloer – spørsmål om utredningsplikt og avbrytelse av klagefrist ved elektronisk klage

10. august 2011 (Sak 2011/571)

Saken gjaldt melding om naust og moloer for bruk i landbruket. Det ble lagt til grunn at tiltakene var å regne som «driftsbygninger i landbruket», som i utgangspunktet kunne meldes etter plan- og bygningsloven 14. juni 1985 (plbl. 1985) nr. 77 § 81. Det sentrale spørsmålet var om tiltakene var «nødvendig… i landbruket», slik at unntaket i plbl. 1985 § 17-2 tredje ledd nr. 1 fra byggeforbudet i strandsonen kom til anvendelse. Ombudsmannen kom til at tiltakshaverne hadde gjort det som kunne forventes av dem for å underbygge sin påstand om at moloene var nødvendige. Det var da fylkesmannen som hadde en oppfordring til å opplyse saken ytterligere for å tilbakevise tiltakshavernes påstand. Fylkesmannen hadde heller ikke gitt en tilstrekkelig konkret begrunnelse for hvorfor det kombinerte fôrlager og naust ikke var «nødvendig». Fylkesmannen ble bedt om å foreta en fornyet vurdering.

Saken reiste også spørsmål om avbrytelse av klagefrist ved elektronisk klage. Fylkesmannen hadde sendt klage på kommunens vedtak i e-brev direkte til saksbehandler i kommunen på klagefristens siste dag. Ombudsmannen kom til at klagen ikke var rettidig fremmet, da klagen ikke var sendt til den elektroniske adressen oppgitt for mottak av elektronisk klager. Etter en konkret vurdering fant ombudsmannen imidlertid ikke grunn til å tro at fristoversittelsen hadde virket bestemmende på vedtakets innhold.