15. juni 2010 (Sak 2009/2194)
Spørsmålet i saken var om Trondheim kommune hadde grunnlag for et tilbakesøkningskrav overfor A etter at hun i løpet av en periode på ca. halvannet år har fått utbetalt til sammen kr 65 209 for mye i lønn. Kommunen hadde krevd beløpet tilbakebetalt og hadde ved vurderingen av kravet lagt avgjørende vekt på at A ikke var i aktsom god tro med hensyn til størrelsen på lønnsutbetalingene i den aktuelle perioden.
Spørsmålet om det foreligger et tilbakesøkningskrav må vurderes etter den ulovfestede læren om condictio indebiti. Det må legges til grunn at A ikke var klar over feilutbetalingen, men at hun burde ha oppdaget feilen dersom hun hadde sjekket lønnsslippene nøyere. Etter en helhetsvurdering kom ombudsmannen til at kommunen ikke kunne kritiseres for å kreve det feilaktig utbetalte beløpet tilbakebetalt.
(Sak 2007/1260)
Klageren var overtallig fra Forsvaret, og ba Fornyings- og administrasjonsdepartementet om en vurdering på om han hadde fortrinnsrett til en stilling som losbåtfører. Departementet fant at han ikke hadde det, ettersom losbåtførerstillingen var høyere lønnet enn den stillingen klageren hadde fratrådt. I vurderingen av om losbåtførerstillingen var høyere lønnet, var det lagt avgjørende vekt på definisjonen av «lønn» i hovedtariffavtalen.
Fortrinnsrett for overtallige søkere i staten er utledet av tjenestemannsloven med forskrift. Ombudsmannen la til grunn at det måtte tas utgangspunkt i lovens krav om «annen passende stilling». Hovedtariffavtalens definisjon av «lønn» vil normalt gi et godt utgangspunkt for vurderingen av om fortrinnsrett er krevd for en høyere lønnet stilling. Dersom det er konkrete holdepunkter for at tolkingen og anvendelsen av lønnsbegrepet i hovedtariffavtalen vil føre til et resultat som er i dårlig samsvar med ordlyden i forskriften, bør imidlertid departementet åpne for å foreta en mer konkret vurdering enn det dagens praksis synes å legge opp til.
Departementet vurderte den konkrete saken på nytt i lys av ombudsmannens uttalelse, men mente fortsatt at den aktuelle stillingen var høyere lønnet enn klagerens tidligere stilling. Ombudsmannen tok den nye vurderingen til etterretning. Uttalelser i departementets brev var imidlertid egnet til å skape tvil om departementets forståelse av reglene om fortrinnsrett, og ombudsmannen gjorde oppmerksom på det i eget brev til departementet.
(Sak 2006/823)
Saken gjelder spørsmål om et helseforetak kan forby en radiograf å ta betalte oppdrag ved et privat røntgeninstitutt.
Helseforetakets forbud mot å ha bierverv i en privat helsevirksomhet brøt med en langvarig praksis og uttalelser i forarbeidene til helsepersonelloven. Inngrep i tilsattes rett til å bestemme over egen fritid må ha et klart rettslig grunnlag. Ombudsmannen kom til at det var tvilsomt om arbeidsavtalen sammenholdt med den arbeidsrettslige lojalitetsplikten ga helseforetaket rett til å forby radiografen å ha bierverv ved et privat røntgeninstitutt.
Helseforetaket ble bedt om å behandle saken på nytt. Ombudsmannen ba også Helse- og omsorgsdepartementet vurdere det rettslige grunnlaget for dagens praksis knyttet til helseforetakenes forbud mot bierverv.
25. mars 2008 (Sak 2007/1253)
A var ansatt som brannbåtfører i Brannvesenet i Sør-Rogaland IKS. I forbindelse med at arbeidsgiver søkte om fornyelse av kystskippersertifikatet hans, sendte han selv et brev til Sjøfartsdirektoratet der han gjorde oppmerksom på at han etter eget skjønn ikke oppfylte vilkårene for fornyelse. På tross av brevet utstedte Sjøfartsdirektoratet nye sertifikater. Brannvesenet ga A skriftlig advarsel for å ha sendt brevet, først og fremst fordi det ble ansett å være «illojalt». A mente det ikke var grunnlag for advarselen. Han mente videre at Sjøfartsdirektoratet ikke burde ha fornyet sertifikatene. Endelig fremholdt han at brannvesenet hadde endret arbeidsoppgavene hans i en slik utstrekning at det ikke kunne begrunnes i arbeidsgivers styringsrett. Sjøfartsdirektoratet erkjente i løpet av saksforberedelsen at sertifikatsaken hadde vært utilstrekkelig opplyst da vedtak ble truffet, og satte i gang undersøkelser med sikte på å vurdere om sertifikatene skulle trekkes tilbake. Ombudsmannen anså det som klart at A hadde rett til å sende brevet til Sjøfartsdirektoratet. Det var derfor ikke rettslig grunnlag for den skriftlige advarselen han fikk. Når det gjaldt de endringene i arbeidsoppgaver arbeidsgiveren hadde pålagt A, kunne ombudsmannen vanskelig ta stilling til om disse var så grunnleggende at det måtte anses for å være en endringsoppsigelse. Han mente likevel at A i det minste måtte ha rett til å få nok fartstid på brannbåten til å opprettholde de nødvendige sertifikater. Sjøfartsdirektoratet beklaget at As brev ikke ble sett i sammenheng med søknadene om fornyelser. Ombudsmannen tok dette til etterretning, men anså det som lite tillitvekkende at dette ikke ble plukket opp før vedtak ble fattet, og knyttet derfor enkelte kommentarer til saksbehandlingsrutinene.
Årsmelding 2010
(pdf, 2.1 MB)
Buot almmustuhttimat
|
Siviilaáittardeaddji Postboks 3 Sentrum 0101 Oslo |
Neahttavástideaddji Liv Jakobsen Føyn |
|