Fritak fra taushetsplikt for forskning

16. april 2010 (Sak 2009/1391)

Helse- og omsorgsdepartementet fritok Aker universitetssykehus (Aker – nå en del av Oslo universitetssykehus HF) fra taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21, slik at A kunne få innsyn i pasientjournaler som psykiateren Johan Scharffenberg hadde skrevet. Fritaket for taushetsplikt ble gitt i forbindelse med As arbeid med en biografi om Scharffenberg. A klaget imidlertid til ombudsmannen og fremholdt at det ikke var praktisk mulig å gjennomføre innsynet uten at han også fikk se taushetsbelagt informasjon som ikke var omfattet av dispensasjonen.

Ombudsmannen uttalte at det knyttet seg begrunnet tvil til departementets saksbehandling i forbindelse med vurderingen av dispensasjonens omfang. Særlig knyttet dette seg til i hvilken grad alle relevante hensyn var vurdert, og begrunnelsen for hva det var «nødvendig» å få innsyn i for å nå formålet med forskningen.

Taushetsplikt for opplysninger om deltakere i frikjøpsordning knyttet til seismikkskyting

17. mars 2010 (Sak 2009/1977 og 2009/2220)

Spørsmålet i saken var om navnet på de fiskerne som deltok i den såkalte frikjøpsordningen knyttet til seismikkskyting i Lofoten og Vesterålen, samt hvilke kompensasjonsbeløp som ble utbetalt, er underlagt taushetsplikt.

Ombudsmannen kom til at det neppe var grunnlag for å unnta de aktuelle opplysningene som taushetsbelagte. Olje- og energidepartementet ble bedt om å behandle saken på nytt.

Etter en fornyet vurdering ga Olje- og energidepartementet innsyn i dokumentene.

12. Partsinnsyn i barnevernssak

Sak 2008/2663

Etter klage tok ombudsmannen opp med Barne- og likestillingsdepartementet det generelle spørsmålet om retten til innsyn i egen barnevernssak etter at vedkommende er fylt 15 år, dersom barnevernssaken ble avsluttet før barnet fylte 15 år. Det tidligere Barne- og familiedepartementet hadde i et brev fra 1999 til samtlige fylkesmenn, fylkeskommuner, kommuner og fylkesnemnder fremholdt at barnevernloven § 6-3 annet ledd ikke ga rett til slikt innsyn, og departementets tolkning syntes å ha vært fulgt i praksis.

På bakgrunn av ombudsmannens henvendelse, ba Barne- og likestillingsdepartementet om en uttalelse fra Justis- og politidepartementets lovavdeling om retten til innsyn etter barnevernloven § 6-3 annet ledd sammenholdt med retten til partsinnsyn etter forvaltningsloven §§ 18 flg. Lovavdelingen mente bl.a. at retten til partsinnsyn i saker etter barnevernloven også gjelder for personer som er fylt 15 år etter at saken ble avsluttet. Departementet opplyste etter dette at alle aktuelle forvaltningsorganer ville bli orientert om lovavdelingens uttalelse og hva dette innebærer for retten til partsinnsyn i barnevernssaker. Ombudsmannen fant da å kunne la saken bero.

16. Dokumentinnsyn – taushetsplikt og kravet til konkretisering av en innsynsbegjæring

Sak 2007/2268

Interesseorganisasjonen A hadde bedt Arbeids- og inkluderingsdepartementet om kopier av dokumenter som var blitt utlevert TV-kanalen B i forbindelse med et dokumentarprogram om A. Bakgrunnen var at A mente departementet kunne ha gitt B innsyn i opplysninger som var underlagt taushetsplikt. As innsynsbegjæring ble avvist under henvisning til at den ikke anga hvilke konkrete dokumenter A ønsket innsyn i. Departementet mente også at selve innsynsbegjæringen fra B ikke var et saksdokument som det kunne kreves innsyn i. Etter at ombudsmannen tok saken opp med departementet, besluttet departementet likevel å imøtekomme As innsynsbegjæring, fordi departementet allerede hadde imøtekommet en tilsvarende begjæring fra en annen person. Departementet ga dessuten uttrykk for at bankkontonumrene til enkelte av As medlemmer var underlagt taushetsplikt, og at B derfor ikke burde vært gitt innsyn i disse. For øvrig opplyste departementet at det planla å endre sine rutiner for behandling av innsynssaker. Endringene ville innebære at det bare kunne begjæres innsyn i konkret angitte dokumenter, og at disse måtte identifiseres med departementets journalnummer.

Ombudsmannen kritiserte departementets opprinnelige avvisning av innsynsbegjæringen fra A. Departementets oversendelse av dokumenter til B måtte anses som et saksdokument etter offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69, og As henvisning til denne oversendelsen måtte derfor anses som en tilstrekkelig konkret innsynsbegjæring. Departementet hadde ikke adgang til å operere med et strengere krav til konkretisering enn det som fulgte av lovverket, og departementets varslede rutineendring fremsto derfor problematisk. Slik saken var opplyst, hadde ikke ombudsmannen grunnlag for å anta at departementet hadde brutt sin taushetsplikt overfor A og As medlemmer. Opplysninger om private bankkontonumre kunne ikke i seg selv anses underlagt taushetsplikt.