Statsborgerskap for barn – spørsmål om uavklart identitet

26. april 2010 (Sak 2009/345)

Fire irakiske barn fikk avslag på sine søknader om norsk statsborgerskap selv om moren var blitt norsk borger og to av barna var født i riket. Begrunnelsen var at deres identitet ble ansett som uavklart på grunn av usikkerhet knyttet til farens identitet. Spørsmålet var om denne usikkerheten også heftet ved barna på en slik måte at norsk statsborgerskap kunne nektes.

Ombudsmannen uttalte at dagens praksis om å nekte norsk statsborgerskap for barn der det hefter tvil ved en av foreldrenes identitet, er streng og kan gi urimelige utslag, særlig der den andre av foreldrene er blitt norsk borger. Praksisen og regelverket burde etter ombudsmannens syn endres, og det var derfor positivt at departementet hadde satt i gang et lovgivningsarbeid vedrørende disse spørsmålene. Det var ikke tilstrekkelige holdepunkter for på rettslig grunnlag å kritisere utfallet av de fire sakene som klagen omfattet. Denne vurderingen hadde imidlertid budt på tvil.

Hensynet til barnets beste etter FNs barnekonvensjon art. 3 må vurderes her som på andre områder, og denne vurderingen bør synliggjøres i begrunnelsene som gis.

Besøk til Politiets utlendingsinternat høsten 2008

26. mars 2010 (sak 2008/1966)

Ombudsmannen besøkte Politiets utlendingsinternat på Trandum i oktober 2008. Besøket var en oppfølging av et besøk i 2006, og formålet var å bli orientert om forholdene og særlig om de endringene som hadde skjedd siden det forrige besøket.

Ombudsmannen konstaterte at de materielle forholdene og de internertes rettssikkerhet ved internatet hadde blitt vesentlig bedret. På tidspunktet for det nye besøket gjensto fortsatt arbeid med å få fullt samsvar mellom utlendingsloven § 37d (dagens utlendingslov § 107) og utlendingsinternatforskriften på den ene siden, og interne regler og rutiner på den andre siden. Noen viktige endringer var imidlertid gjennomført etter ombudsmannens kritiske spørsmål, særlig knyttet til besøkskontroll, regler om oppbevaring av klær og innredning av soverom og celler. Ved avslutningen av saken var det fortsatt tvilsomt om enkelte rutiner rettslig sett var holdbare. Dette gjaldt midlertidig fratakelse av visse eiendeler og tilsynsrutinene ved sikkerhetsavdelingen. Ombudsmannens inntrykk var at hensynet til kontroll og sikkerhet på enkelte områder hadde fått for stor gjennomslagskraft i forhold til hensynet til de internertes privatliv innenfor rammen av frihetsberøvelsen. Det ble påpekt at lovgiverens forutsetning om konkrete vurderinger ikke kan tilsidesettes gjennom rigide rutiner og regler i instruksverket.

Ansvaret for politiets maktbruk i forbindelse med pågripelser – særlig knyttet til bruken av mageleie

16. februar 2010 (Sak 2007/2439)

Ombudsmannen har avgitt uttalelse i saken som ble igangsatt på bakgrunn av Eugene Ejike Obioras død 7. september 2006. Undersøkelsene ble igangsatt av ombudsmannen etter eget initiativ, og har rettet seg mot sider ved ansvaret for politiets rutiner for maktbruk ved pågripelser, særlig bruken av mageleie. Ombudsmannen kritiserer justis- og politimyndighetene på flere punkter. Unnlatelsen av tilfredsstillende regulering og opplæring innebærer etter ombudsmannens syn et brudd på de menneskerettighetsforpliktelser Norge har påtatt seg. 

64. Prøveløslatelse av utenlandske innsatte med forbehold om effektuering av utvisningsvedtak

(Sak 2007/1063)

Bakgrunnen for saken var et vedtak i kriminalomsorgen om prøveløslatelse av en utenlandsk innsatt med vilkår om samtidig iverksetting av et tidligere fattet utvisningsvedtak. Etter at klagen til ombudsmannen var sendt, ble vilkåret frafalt fordi det var vanskelig å si når uttransporteringen av A, som da hadde sittet mer enn 1 ½ måned utover 2/3-tid, ville kunne finne sted. Saken hadde etter dette ikke direkte praktisk betydning for klageren, men det ble funnet grunn til å ta opp flere spørsmål på generelt grunnlag med Justis- og politidepartementet, blant annet knyttet til forholdet mellom straffegjennomføringslovens løslatelsesregler og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 5, som regulerer når personer lovlig kan frihetsberøves.

Departementet erkjente at frihetsberøvelse ut over 2/3 tid, som bare er begrunnet i manglende effektuering av utvisningsvedtak, står i et tvilsomt forhold til kravene om årsakssammenheng m.v. som følger av EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav a. Det ble videre gitt uttrykk for at straffegjennomføringslovens regler om gjeninnsettelse på grunnlag av manglende effektuering av utvisningsvedtak vanskelig lar seg forene med EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav f. Ombudsmannen var enig i disse konklusjonene og fant det positivt at departementet ville ta initiativ til nødvendige endringer av regelverket for å bringe dette i samsvar med EMK artikkel 5 og klargjøre forholdet mellom straffegjennomføringslovens løslatelsesregler og utlendingslovens fengslingsbestemmelser. Ombudsmannen forutsatte at departementet ville vurdere nødvendigheten av å iverksette midlertidige tiltak slik at ingen borgere ble utsatt for urett i tiden frem til ikrafttredelsen av det nye regelverket. Departementet ble bedt om å holde ombudsmannen orientert om det videre arbeidet med å endre regelverket.