14. mai 2010 (Sak 2009/702)
Reindriftsstyret hadde samtykket i overføring av lederansvar for siidaandel fra onkel til niese. Lederen av en annen siidaandel i samme distrikt hevdet at den nye siidalederen ikke oppfylte kravene i reindriftsloven § 15 annet ledd «om å ha deltatt i alle sider av arbeidet i reindriften sammen med lederen i minst tre år», og at det ikke kunne gjøres unntak fra denne regelen.
Ombudsmannen kom til at Reindriftsstyrets avgjørelse og begrunnelse fremsto som uklar, og han ba om at saken ble behandlet på nytt.
24. februar 2010 (sak 2009/586)
Landbruks- og matdepartementet omgjorde Reindriftsstyrets vedtak om godkjenning av gjeterhytte etter reindriftsloven § 21 første ledd, under henvisning til at det ikke kunne gis godkjenning for slik hytte til andre enn reinbeitedistrikter, siidaer og siidaandelsinnehavere.
Ombudsmannen kom til at det knyttet seg begrunnet tvil til om departementet hadde adgang til å omgjøre vedtaket da det ikke ble foretatt en konkret vurdering av om gjeterhytta var «nødvendig», jf. reindriftsloven § 21 første ledd. Departementet ble bedt om å foreta en ny vurdering av saken.
Sak 2008/2322
Konsesjon ble nektet fordi kommunen heller ville at eiendommen ble solgt som tilleggsjord.
Den begrunnelsen som var gitt for vedtaket, etterlot begrunnet tvil med hensyn til om vedtaket var lovlig, og fylkeslandbruksstyret ble bedt om å vurdere saken på nytt.
Klageren valgte senere å inngå avtale om salg av jordbruksarealet til en annen landbrukseiendom, mot selv å beholde bygningene og skogen. Kommunen ga konsesjon til dette salget.
Sak 2008/961
Spørsmål om en sak om konsesjon til gruvedrift i et område med bl.a. reinbeitevirksomhet var tilstrekkelig opplyst før vedtak ble truffet.
Ombudsmannen kom til at grunnloven §§ 110a og 110b samt folkerettslige forpliktelser måtte føre til at utredningsplikten i denne saken var skjerpet i forhold til det som ellers gjelder. I lys av dette skjerpede kravet til sakens opplysning var det begrunnet tvil om konsesjonssaken var tilstrekkelig utredet da vedtak ble truffet.
Etter en fornyet vurdering opprettholdt Nærings- og handelsdepartementet konsesjonsvedtaket.
Sak 2008/628
Fylkeslandbruksstyret i Rogaland behandlet en søknad om lemping av vilkår om boplikt. Vedtaket ble påklaget under henvisning til at fylkeslandbruksstyrets vedtak i realiteten hadde vedtatt en skjerpelse av vilkåret.
Ombudsmannen kom til at fylkeslandbruksstyret hadde vedtatt et nytt vilkår, og at det ikke var adgang til dette etter konsesjonsloven § 11 annet punktum. Fylkeslandbruksstyret ble bedt om å foreta en fornyet vurdering av saken.
Etter ombudsmannens uttalelse behandlet Fylkeslandbruksstyret i Rogaland saken på nytt, og opphevet på møte 17. desember 2009 vedtaket 15. februar 2007 som ugyldig.
(Sak 2008/450)
En reindriftssame hevdet at Finnmarkseiendommen – og tidligere Statskog – ikke hadde rett til å kreve avgift ved utvisning av fiskeplass for laksefiske med faststående redskap i sjøen.
Under henvisning til uttalelsen i ombudsmannssak 2007/2041 (sak nr. 1 i denne meldingen) ble det lagt til grunn at innkrevingen av avgift var offentlig myndighetsutøvelse og ikke utslag av privat autonomi, slik Finnmarkseiendommen hadde hevdet. Finnmarkseiendommen hadde likevel adgang til å kreve avgift med hjemmel i finnmarksloven § 27. Ombudsmannen tok ikke stilling til avgiftens størrelse, og heller ikke om klageren kunne påberope seg individuelle rettigheter på grunnlag av hevd eller alders tids bruk. Spørsmålet om slike rettigheter forelå, måtte eventuelt bringes inn for Finnmarkskommisjonen.
(Sak 2008/1516)
A klaget på at Fylkesmannen i Oppland og Direktoratet for Naturforvaltning i to saker om rovviltskadeerstatning ikke la til grunn hans beregning av normaltapet. Han klaget også på at myndighetene ved beregningen av normaltapet tok med i besetningstallet dyr som gikk på innmark.
Ombudsmannen påpekte at det ut fra vedtakene alene var vanskelig å lese hvordan erstatningene var utmålt, og han understreket plikten til å gi individuelle og dekkende begrunnelser. Etter loven hadde eieren krav på «full erstatning» for rovviltskade, og dersom eieren fremla tilfredsstillende dokumentasjon på normaltapet, skulle den legges til grunn. Dette gjaldt uavhengig av om det i perioden var rovdyr i området eller ikke. Ombudsmannen uttalte avslutningsvis at i den grad det var aktuelt å gi erstatning for rovdyrskade for husdyr på innmark etter rovviltforskriften § 8, måtte det følge direkte av prinsippet i § 9 at det også for disse skulle gjøres et fradrag for normaltapet.
(2007/904)
A overtok en eiendom fra sine foreldre, og kommunen påla ham å søke konsesjon under henvisning til odelsloven § 29. Søknaden ble avslått. For ombudsmannen hevdet A at pålegget var ugyldig fordi eiendommen ikke kunne «nyttast til landbruksdrift», og lovens krav til odlingsjord dermed ikke var oppfylt. Ombudsmannen uttalte at det fremsto som usikkert om eiendommen oppfylte kravet, og at spørsmålet ikke var tilstrekkelig utredet og begrunnet. Han ba om at saken ble vurdert på nytt. Saken ble deretter behandlet på nytt i fylkeslandbruksstyret som fastholdt at det var rettslig grunnlag for å pålegge A å søke konsesjon.
(07/2231)
En niese av en reindriftseier ønsket å overta driftsenhet etter at onkelen døde, men reindriftsmyndighetene avslo fordi enheten i flere år hadde vært uten dyr.
Ombudsmannen kom til at Landbruks- og matdepartementets standpunkt om at driftsenheten måtte anses som «bortfalt», ikke var tilstrekkelig begrunnet og ba derfor departementet se på saken på nytt.
Etter en fornyet vurdering fastholdt departementet at driftsenheten ikke kunne anses overført avdødes niese.
(Sakene 2006/525, 2007/622 og 2007/62)
Fylkesmannen hadde lagt til grunn at bygningsmyndighetene manglet hjemmel til å gi byggetillatelse for en hytte fordi reindriftsmyndighetene hadde gått mot tiltaket og samtykke dermed manglet. Ombudsmannen sa seg enig i at igangsettingstillatelse ikke kunne gis, men han kunne ikke se at det uten videre var grunnlag for å avslå rammetillatelse. Fylkesmannen ble derfor bedt om å behandle saken på nytt.
Etter å ha innhentet en uttalelse fra Kommunal- og regionaldepartementet ga fylkesmannen uttrykk for at det ikke forelå noen plikt for bygningsmyndighetene til å dele opp saksbehandlingen, og avslaget ble opprettholdt.
Ombudsmannen fant det nødvendig å ta spørsmålet opp med departementet av eget tiltak. I den avsluttende uttalelsen la ombudsmannen til grunn at rammetillatelse normalt bare vil kunne gis der det er søkt om det, men at plan- og bygningsloven § 95 gir bygningsmyndighetene en selvstendig hjemmel for å splitte opp behandlingen, og at de etter forholdene vil kunne ha en plikt til å ta spørsmålet opp med søkeren. Myndighetene har plikt til å innvilge søknaden så langt plan- og bygningsloven hjemler det.
Avslaget i byggesaken hadde også reist spørsmålet om det var riktig slik fylkesmannen antok at reindriftsloven ga anvisning på en samtykkeordning. Spørsmålet ble tatt opp med Landbruks- og matdepartementet, som konkluderte med at «reindriftsloven [av 1978] § 10 nr. 4 ikke gir grunnlag for noen samtykkeordning utover det som følger av bestemmelsen om omlegging/åpning av ny flyttlei». Det var likevel forutsatt at reindriftsstyret skulle uttale seg i byggesaker som berørte reindriften. Ombudsmannen sa seg enig, men anbefalte at uttaleretten kom klarere til uttrykk i regelverket.
|
Sivilombudsmannen Postboks 3 Sentrum 0101 Oslo |
Webansvarlig Martin Jæver E-post: postmottak@sivilombudsmannen.no |