LyttDu er her:
- Temakategorier
- Kommunikasjon og samferdsel
-
Klage over tildeling av lokalradiokonsesjoner
1. februar 2010 (Sak 2010/731)
Medietilsynet fattet vedtak om nye konsesjoner til å drive lokalradio i 2008. Vedtaket ble opphevet av Kulturdepartementet på grunn av saksbehandlingsfeil. Medietilsynet foretok deretter en ny utlysning og fattet et nytt tildelingsvedtak. Dette vedtaket ble etter klage opprettholdt av departementet. Norsk Lokalradioforbund klaget til ombudmannen over saksbehandlingen og rettsanvendelsen.
Etter å ha gjennomgått sakens dokumenter og innhentet en redegjørelse fra departementet, fant ombudsmannen å kunne la saken bero. Ombudsmannen knyttet likevel enkelte kommentarer til departements tolkning av regelverket. Hvilken søker som ble tildelt konsesjon, berodde på en skjønnsmessig vurdering som ombudsmannen ikke kunne overprøve.
-
Krav til reell toinstansbehandling - sak om avkjørsel fra riksvei
29. januar 2010 (sak 2009/1233)
Fylkesmannen i Østfold traff som klageinstans et nytt realitetsvedtak etter veglova § 40 annet ledd, og avslo søknaden om avkjørsel, etter at Statens vegvesen som førsteinstans hadde avvist saken.
Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde kompetanse til å treffe realitetsvedtak i denne saken. For å gi klageren en reell toinstansbehandling og ikke minst for å sikre en forsvarlig utredning og opplysning av saken, burde Statens vegvesens vedtak i dette tilfellet ha vært opphevet og sendt tilbake for ny behandling.
På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse omgjorde fylkesmannen sitt eget vedtak, opphevet Statens vegvesens avgjørelse og sendte saken tilbake for ny behandling.
-
4. Avtaler om leige av båtplassar – enkeltvedtaksomgrepet
Sak 2008/339
A og B leigde båtplassar ved ein kommunal molo. Kommunen vedtok å bringe leigeforholda til opphør. I følgje kommunen var dei opphavlege avgjerslene om å tildele båtplassar enkeltvedtak, som kunne endrast gjennom nye enkeltvedtak.
Ombodsmannen kom til at kommunen sine avgjerder om tildeling og oppseiing av båtplassane ikkje var enkeltvedtak. Dersom kommunen ville seie opp leigeavtalene, måtte dette i tilfelle skje med heimel i avtale- eller kontraktsrettslege reglar.
-
44. Avslag på søknad om konsesjon til å inneha og drive sjøflyplass
2008/1005
Trondheim flyklubb søkte om konsesjon til å inneha og drive sjøflyplass på Jonsvatnet i Trondheim kommune. Luftfartstilsynet godkjente søknaden, men vedtaket ble omgjort av Samferdselsdepartementet. Flyklubben klaget til ombudsmannen og anførte at saken ikke var godt nok opplyst før vedtaket ble truffet, at begrunnelsen var mangelfull og at departementet ikke hadde tatt hensyn til flyklubbens argumentasjon.
Ombudsmannen kom til at Samferdselsdepartementets avgjørelse etterlot begrunnet tvil om alle relevante hensyn ble vurdert samt hvordan de ulike hensynene ble veid opp mot hverandre. Det var også vanskelig å se av begrunnelsen at de hensynene som talte for å gi flyklubben konsesjon var blitt særskilt vurdert av departementet. Departementet ble bedt om å vurdere saken på nytt.
-
99. Kommunens vedlikeholdsplikt for kommunale veier
(Sak 2009/57)
Saken gjaldt omfanget av kommuners plikt til vedlikehold av kommunale veier uten fast bosetting, jf. veglova. Lyngdal kommunen hadde i en årrekke utført minimalt vedlikehold av slike kommunale veier, og hadde bl.a. belaget seg på brukerbidrag for det vedlikeholdet som ble gjort.
Ombudsmannen uttalte at så lenge det var tale om en kommunal vei, hadde ikke kommunen adgang til å oppfylle vedlikeholdsplikten ved å kreve praktiske bidrag fra brukerne av veien. Veglova åpner for en skjønnsmessig vurdering med hensyn til omfanget av vedlikeholdsplikten, men det må antas å være en nedre grense for hva som kan anses å oppfylle denne plikten.
-
27. ID-kort for tilsatte ved norske lufthavner – behandlingen av utenlandsk vandelsdokumentasjon
(Sak 2007/1398)
A var blitt tilbudt jobb ved en norsk lufthavn, men ble nektet ID-kort som ga adgang til flysiden av lufthavnens sikkerhetskontroll. Begrunnelsen var at hennes utenlandske politiattester ikke ble ansett å tilsvare uttømmende norsk politiattest. Samferdselsdepartementet hadde ikke vurdert om politiattestene likevel kunne anses som tilstrekkelig egnet vandelsdokumentasjon. Det var heller ikke undersøkt hva slags forhold som ville medført anmerkninger i de utenlandske politiattestene.
Ombudsmannen kom til at det skulle vært vurdert om de utenlandske politiattestene likevel kunne anses som tilstrekkelig egnet vandelsdokumentasjon.
Forvaltningens saksutredning var dessuten mangelfull. Utstedelse av ID-kort hadde vært en forutsetning for at A skulle kunne tiltre den tilbudte stillingen. At arbeid anses som et grunnleggende samfunnsgode, noe som bl.a. er kommet til uttrykk i Grunnloven og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, måtte ha betydning for forvaltningens undersøkelsesplikt.
Som følge av ombudsmannens uttalelse opphevet departementet avslaget sitt. Etter en fornyet vurdering ble det deretter besluttet å innvilge As søknad om ID-kort.
-
79. Vilkår oppstilt i forbindelse med innvilgelse av dispensasjon fra plan- og bygningsloven § 17-2 og kommuneplanens arealdel for utlegging av flytebrygge
(Sak 2007/1086)
Kommunen innvilget søknad om dispensasjon fra plan- og bygningsloven § 17-2 og kommuneplanens arealdel for utlegging av flytebrygge. I vedtaket ble det stilt vilkår om bryggas plassering og lengde. I tillegg ble havnesjefens «vilkår» om utriggere og fortøyningsbøyer i et internt notat/uttalelse inntatt i kommunens vedtak. Kommunen hadde ikke vurdert den aktuelle delen av tiltaket (utriggere og fortøyningsbøyer) i forhold til plan- og bygningsloven.
Fylkesmannen hadde hele tiden ment at utlegging av utriggere var en del av bryggas utforming og skulle ha vært vurdert av kommunen i forbindelse med behandlingen av søknaden. Ombudsmannen sluttet seg til dette og ba fylkesmannen om å sende saken tilbake til kommunen for en vurdering av utriggere som en del av bryggas utforming etter plan- og bygningsloven.
Under behandlingen av saken hos ombudsmannen ble det også et tema hvorvidt notatet/uttalelsen fra havnesjefen var ment som, eller kunne anses som, et rettslig bindende vedtak. Ombudsmannen tok ikke standpunkt til dette, men ga uttrykk for at havnesjefens notat/uttalelse hadde fått en uheldig utforming. Ombudsmannen uttalte at havnemyndighetene (om bindende vedtak var ment å foreligge) burde vurdere om det kunne innrømmes klageadgang på «vedtaket» av havnesjefen. For øvrig sa ombudsmannen seg enig i kommuneadvokatens uttalelse om at den praksis som kommunen følger i disse sakene, hvor behandlingen skjer etter det såkalte «tosporede system», må endres noe i formen slik at det ikke oppstår misforståelser om når det fattes vedtak og når det bare gis uttalelse.
Fylkesmannen ba etter dette kommunen om å foreta en vurdering av om utriggerne mot naboeiendommen kunne godkjennes etter plan- og bygningsloven samt om å orientere havnefogden og kommuneadvokaten om mitt syn vedrørende behandlingen av saken etter havne- og farvannsloven.
|
Sivilombodsmannen Postboks 3 Sentrum 0101 Oslo |
Webansvarleg Liv Jakobsen Føyn |
 Abonner på RSS |