23. desember 2011 (sak 2010/3024)
En søker til et utlyst 50 % driftstilskudd til fysioterapi ble ikke innkalt til intervju og ikke tildelt tilskuddet. Hun mente seg forbigått og kom med en rekke innsigelser mot kommunens saksbehandling, blant annet manglende oversendelse av søkerlisten og mangelfull informasjon.
Ombudsmannen kom til at behandlingen av tildelingssaken var utilfredsstillende på flere sentrale punkter, blant annet knyttet til retten til innsyn i saksdokumenter. Kommunen syntes å ha mangelfull kjennskap til sentrale saksbehandlingsregler og ble anmodet om å gjennomgå egne rutiner for behandling av forvaltningssaker generelt og saker om innsyn spesielt. Om feilene også kunne hatt betydning for selve tildelingen av driftstilskuddet, kunne ombudsmannen ikke ta stilling til.
22. desember 2011 (sak 2011/685)
Saken gjelder Preimplantasjonsdiagnostikknemndas avslag på en søknad om tillatelse til preimplantasjonsdiagnostikk i utlandet. Nemnda avslo søknaden under henvisning til at vilkåret om at det må foreligge alvorlig, arvelig sykdom ikke var oppfylt. Ved vurderingen anså nemnda seg ikke bundet av en avgjørelse fra den tidligere Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet, der tillatelse ble gitt i et tilfelle med samme sykdomsdiagnose. Det ble heller ikke ansett avgjørende at det har vært gitt tillatelse til senabort i tilfeller der det er konstatert at fosteret har den aktuelle genetiske feilen.
Ombudsmannen kom til at det ikke kunne rettes innvendinger mot at nemnda ikke hadde ansett seg bundet av avgjørelsen vedrørende samme sykdomstilstand fra nemnda som tidligere vurderte slike saker. Ulik konklusjon i de to sakene kunne heller ikke anses som usaklig forskjellsbehandling. Etter ombudsmannens syn knyttet det seg derimot begrunnet tvil til nemndas vurderinger når det gjeldt betydningen av at det hadde vært gitt tillatelse til senabort av fostre med den aktuelle genetiske feilen, blant annet i klagerens tilfelle. Ombudsmannen ba på denne bakgrunn nemnda om å vurdere saken på nytt, og herunder foreta en nærmere vurdering av abortvedtaket som var truffet vedrørende klageren.
11. februar 2011 (Sak 2010/43)
En kommune tildelte et driftstilskudd til fysioterapi i privat praksis. Det var fire søkere til tilskuddet, men bare vedkommende som fikk tilskuddet ble innkalt til intervju. A påklaget vedtaket og hevdet at det heftet flere feil ved kommunens saksbehandling og den kvalifikasjonsvurderingen som var gjort av søkerne. Hun viste i denne forbindelse blant annet at hun hadde mye lengre og mer relevant erfaring enn vedkommende som ble tildelt tilskuddet.
Ombudsmannen konkluderte med at kommunen ikke hadde vært seg tilstrekkelig bevisst skillet mellom tilsettingssaker og tildelingssaker etter kommunehelsetjenesteloven § 4-2 første ledd. Flere av forvaltningslovens saksbehandlingsregler var brutt i prosessen, som bar preg av manglende skriftlighet. Det forelå blant annet ikke skriftlig vedtak i saken og A hadde ved underretningen om vedtaket ikke fått informasjon om klageadgang og klagefrist m.v. Det var også vanskelig å se at kommunen hadde hatt et tilstrekkelig grunnlag for å foreta en forsvarlig kvalifikasjonsvurdering av søkerne. Ombudsmannen ga uttrykk for at det knyttet seg begrunnet tvil til forhold av betydning for saken. Ettersom saken lå mange år tilbake i tid var det ikke aktuelt med ny behandling som klagesak. Kommunen ble imidlertid bedt om å vurdere hva som eventuelt burde gjøres overfor A på bakgrunn av de feilene som var gjort. Ombudsmannen ba også om å få oversendt kommunens nye prosedyrer for slike tildelingssaker.
Kommunen oversendte deretter sine retningslinjer. I et nytt brev til kommunen påpekte ombudsmannen at retningslinjene var kortfattede og lite detaljerte med hensyn til de ulike saksbehandlingsreglene som må følges i saker om tildeling av driftstilskudd. Ombudsmannen forutsatte imidlertid at forvaltningslovens regler om blant annet skriftlighet, begrunnelse og krav til underretning om vedtaket ville bli fulgt av kommunen i fremtidige saker.
24. mars 2011 (sak 2011/694)
Etter et besøk til St. Olavs hospital, Divisjon psykisk helsevern, avdeling Brøset fant ombudsmannen grunn til å ta opp enkelte spørsmål med sykehusavdelingen. Spørsmålene gjaldt først og fremst avdelingens rutiner for og gjennomføring av rutinemessige undersøkelser av pasientenes rom, eiendeler og post m.v., og det rettslige grunnlaget for rutinene.
Ombudsmannen konkluderte med at sykehuset i henhold til legalitetsprinsippet ikke hadde klar nok hjemmel for de inngrepene som husordensreglene la opp til. Rutinemessig gjennomgang av pasientenes rom, eiendeler og post m.v., forutsetter en endring av psykisk helsevernloven. Det ble vist til at Helsedirektoratet hadde bedt Helse- og omsorgsdepartementet om å vurdere en slik lovendring. Avdeling Brøset ble bedt om å utforme bestemmelsene i husordensreglene i tråd med psykisk helsevernloven kapittel 4 inntil en lovendring eventuelt foreligger.
24. september 2010 (Sak 2009/1494)
Helsetilsynet i fylket stadfestet kommunens avslag på en søknad om korttidsplass/rehabiliteringsplass ved et sykehjem. Søkeren ble i stedet tilbudt hjemmebaserte tjenester. Klagen gjaldt blant annet kommunens klageordning og Helsetilsynet i fylkets grunnlag for konklusjonen om at søkeren fikk oppfylt sin rett til «nødvendig helsehjelp» etter kommunehelsetjenesteloven.
Ombudsmannen påpekte at kommunen ikke hadde fulgt reglene for korrekt klagebehandling ved at samme organ hadde vurdert saken som beslutningsmyndighet og som klageinstans. Helsetilsynet burde derfor henvist saken til ny behandling i kommunen. Beslutningsgrunnlaget til Helsetilsynet var dessuten sparsomt, og det fremsto som usikkert om tilsynet hadde et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere saken.
27. oktober 2010 (sak 2009/187)
Saken gjaldt Helsetilsynet i Hordalands vurdering av om en lege hadde brutt sin taushetsplikt i forbindelse med oversendelse av en pasientjournal til Den norske legeforenings råd for legeetikk. Journalen ble oversendt i forbindelse med at pasienten klaget til rådet, og Helsetilsynet la til grunn at klagen måtte oppfattes som et stilltiende samtykke til at journalen kunne oversendes dit.
Ombudsmannen uttalte at pasienten ved å klage til Rådet for legeetikk måtte anses å ha samtykket stilltiende i at det innklagede helsepersonellet gjennom en uttalelse kunne komme med sitt syn på de forholdene som var tatt opp med rådet. Klagen i seg selv kunne imidlertid ikke anses som et samtykke til å oversende pasientens journal som sådan. Det må foreligge et særskilt grunnlag for at det skal kunne legges til grunn at pasienten har samtykket til oversendelse av journalen. Ombudsmannen kunne ikke se at det var holdepunkter for dette i denne saken og ba Helsetilsynet om å behandle saken på nytt.
Ved sin nye vurdering kom Helsetilsynet i Hordaland til at legen opptrådte i strid med taushetspliktbestemmelsene i helsepersonelloven § 21 da hun oversendte kopi av hele pasientjournalen til Rådet for legeetikk. Tilsynet fant imidlertid ikke grunn til å be Statens helsetilsyn vurdere om det var grunnlag for å gi legen en advarsel. Ombudsmannen tok dette til etterretning.
15. april 2010 (Sak 2009/1111)
Saken gjaldt en kommunes tildeling av fastlegehjemler ved et legesenter. Kommunen la blant annet vekt på at klageren var samboer med innehaveren av den ene hjemmelen ved senteret. Kommunens holdning var at en slik relasjon var uønsket ved små legesentre, og innkalte henne ikke til intervju.
Ombudsmannen kom til at kommunen hadde begått flere feil i saksbehandlingen. Saken var ikke godt nok utredet og klageren fikk ikke anledning til å ta til motmæle mot kommunens syn på sentrale forhold. Kommunehelsetjenestelovens krav om at den faglig best skikkede skal tildeles en ledig hjemmel, kunne ikke tilsidesettes. Behandlingen av saken utgjorde i seg selv en urett mot klageren, og kommunen ble bedt om å se på saken på nytt.
Etter en ny gjennomgang konkluderte kommunen med at saksbehandlingsfeilene ikke hadde hatt betydning for utfallet av saken. Kommunen beklaget imidlertid saksbehandlingen.
Sak 2008/1416
Saken gjaldt tildeling av en 20 % avtalehjemmel for spesialist i øre-nese-halssykdommer. Hjemmelen ble utlyst etter bestemmelsene om såkalt seniorpolitikk etter at innehaveren av hjemmelen (senior) hadde blitt sykmeldt på grunn av alvorlig sykdom.
Ombudsmannen uttalte at verken helseforetaket eller Helse- og omsorgsdepartementet som klageinstans så ut til å ha vurdert legens fremtidsutsikter på tildelingstidspunktet ca. fire måneder etter utlysingen. Det var derfor uklart om det var relevant å legge vekt på hans uttalelse i saken. Den manglende vurderingen kunne ha hatt avgjørende betydning for sakens utfall. Etter ombudsmannens syn hadde behandlingen av saken ikke vært tillitvekkende.
På oppdrag fra departementet gjennomgikk helseforetaket saken på nytt og beklaget at saksbehandlingen ikke hadde blitt gjennomført på en fullgod måte. Helseforetaket mente imidlertid at personvalget uansett ville blitt det samme. Departementet understreket i brev til alle de fire regionale helseforetakene gjeldende regelverk på området. Under henvisning til beklagelsen fra helseforetaket, departementets oppfølging og en opplysning om at klageren var tildelt en annen avtalehjemmel, fant ombudmannen å kunne avslutte behandlingen av saken.
(Sak 2007/1682)
Nav avviste klager fra flere pasienter på et pålegg til deres lege om å utlevere journalopplysninger om dem. Spørsmålet saken reiste var om Nav kunne avvise klagene, eller om utleveringspålegget måtte anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven 10. februar 1967 § 2 som kunne påklages av pasientene.
Pålegget var klart en avgjørelse som var truffet under utøvelse av offentlig myndighet. Det var videre på det rene at pålegget måtte anses som bestemmende for pasientenes rettigheter, nærmere bestemt deres rett til vern mot spredning av personlige opplysninger. Pålegget ble ifølge Nav gitt utelukkende for å kontrollere legens virksomhet, og pasientene ville ikke være parter i en eventuell etterfølgende sak mellom Nav og legen. Deres rettssikkerhetsgarantier knyttet til utleveringspålegget ville dermed ikke kunne bli ivaretatt gjennom den senere saken. Begrunnelsen for eventuelt å skulle anse pålegget som en prosessledende avgjørelse slo da ikke til. Pålegget fremsto som et selvstendig tiltak overfor pasientene, og ble av ombudsmannen ansett som et enkeltvedtak.
(Sak 2007/437)
En kommune tildelte et driftstilskudd til fysioterapi i privat praksis til A, som hadde etablert et eget institutt. B, som verken ble innstilt eller innkalt til intervju, klaget på kommunens saksbehandling og vurdering. Hun reagerte blant annet på at tilskuddet var utlyst ved As institutt, selv om instituttet ikke hadde plass til flere fysioterapeuter. Hun mente seg bedre kvalifisert og hevdet at tilskuddet i realiteten var utdelt på forhånd.
Ombudsmannen uttalte at kommunen hadde begått flere saksbehandlingsfeil, blant annet knyttet til utlysningen av tilskuddet. Det var ikke foretatt en tilfredsstillende behovsanalyse på forhånd. Saken var ikke godt nok opplyst og vurderingene av hvem som var best kvalifisert var mangelfulle. Kommunen ble bedt om å behandle saken på nytt. Klageren fikk en uforbeholden beklagelse fra kommunen og en økonomisk kompensasjon.
Annual report 2010
(PDF 1.0 MB)
All publications
|
Sivilombudsmannen Postboks 3 Sentrum 0101 Oslo |
Webansvarlig Liv Jakobsen Føyn |
|