6. Tilbakekall av godkjenning som lotteriverdig organisasjon – saksbehandlingen, politianmeldelse og uttalelser til media

Sak 2009/535

Saken gjaldt lotterimyndighetenes tilbakekall av en klubbs godkjenning som lotteriverdig organisasjon, Lotteritilsynets politianmeldelse før saken var klagebehandlet av Lotterinemnda og tilsynets uttalelser til media om politianmeldelse av sentrale personer i klubben.

Ombudsmannen kom til at tilbakekallet var gyldig, men hadde kritiske merknader til tidspunktet for tilsynets inngivelse av politianmeldelse, formuleringene i anmeldelsen og tilsynets uttalelser i media. I utgangspunktet bør et tilsynsorgan avvente å anmelde forhold til politiet til saken er ferdigbehandlet i klageinstansen. Unntak fra dette kan blant annet være aktuelt der det foreligger en konkret fare for bevisforspillelse. Formuleringene i anmeldelsen og uttalelsene i media må være avpasset forvaltingsorganets ivaretakelse av sine oppgaver. Det kan være gode grunner for å vise tilbakeholdenhet med konklusjoner om straffbarhet. Noen av tilsynets uttalelser til media ble funnet å være unødvendig belastende og ikke nødvendig for tilsynets utføring av sine oppgaver.

78. Behandling av søknad om byggetillatelse – «Småhusplanen» i Oslo kommune

(Sak 2009/1191)

Etter uttalelsen fra ombudsmannen ble saken prioritert av kommunen. Forslaget om midlertidig bygge- og deleforbud ble forkastet, og rammetillatelse for eneboligen ble gitt. Plan- og bygningsetaten bemerket at den vil ta uenigheten med fylkesmannen videre «på prinsipielt grunnlag og ikke under gjeldende sak».

48. Statens legemiddelverks uttalelser om markedsføring av legemiddel

(Sak 2006/1952)

I et brev til en legemiddelprodusent påpekte Statens legemiddelverk ulovlig markedsføring av et legemiddel uten at produsenten hadde vært gitt anledning til å uttale seg om saken på forhånd. Legemiddelverket konstaterte at informasjonsmateriellet representerte et «brudd på regelverket» og anmodet om at markedsføringen ble stanset, samt at det ble gitt en «omgående tilbakemelding» på at anmodningen ville bli tatt tilfølge. Brevet ble etter kort tid lagt ut på Legemiddelverkets hjemmesider under overskriften «Avgjørelser fra Statens legemiddelverk om reklame».

Ombudsmannen ga uttrykk for at Legemiddelverket hadde uttalt seg på en måte som lå tett opp mot et pålegg. Den valgte uttrykksformen var uheldig, selv om det ikke var truffet noe enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper tilsa at parten burde ha vært gitt anledning til å uttale seg om sakens rettslige og faktiske sider før Legemiddelverket så tydelig ga uttrykk for sin mening. Det burde også kommet klarere frem i korrespondansen med selskapet at det bare var Legemiddelverkets syn som kom til uttrykk. Offentliggjøringen av brevet var etter ombudsmannens syn betenkelig, bl.a. på bakgrunn av den forutgående saksbehandlingen, og sto i et tvilsomt forhold til alminnelige regler om god forvaltningsskikk.

Statens legemiddelverk tok ombudsmannens syn til etterretning, og endret sine saksbehandlingsrutiner.

92. Reduksjon av krav om saksomkostninger etter forvaltningsloven – nødvendighetskriteriet

(Sak 2007/1360)

Saken gjelder reduksjon av saksomkostningskrav etter forvaltningsloven § 36. Klageren viste til at kravet bare var blitt dekket «i det samme forholdstall» som den godkjente delen av tiltaket utgjorde av det totale omsøkte arealet.

Bevisst å unnlate å gå inn på en nærmere vurdering etter nødvendighetskriteriet, som skulle begrunne kravreduksjonen, er i strid med forvaltningslovens krav om begrunnelse. Fremgangsmåten uthuler borgerens rett til å argumentere mot et vedtak og innebærer et klart brudd på god forvaltningsskikk. En generell henvisning til at klageren kjenner til det relevante regelverket kan ikke begrunne reduksjon av saksomkostningskravet. Eventuell tvil om hvorvidt utgiftene var reelle og/eller delvis knyttet til en parts eget arbeid i egen sak, gjelder faktiske forhold som skulle blitt utredet før vedtak ble truffet.

Det så ikke ut til å være samsvar mellom vedtakets begrunnelse og den etterfølgende forklaringen Miljøverndepartementet ga. Ettersom det uansett fremsto som tvilsomt om redegjørelsen kunne begrunne reduksjon etter nødvendighetskriteriet, ba ombudsmannen om at saken ble vurdert på nytt.