You are here:
- Temakategorier
- Forurensning og miljørettet helsevern
-
Tvilsom praksis ved ileggelse av tvangsmulkt og manglende klageadgang
20. april 2010 (Sak 2008/998)
Et byggefirma ble ilagt tvangsmulkt for brudd på godkjent avfallsplan. I tråd med vanlig praksis i kommunen ble tvangsmulkten ilagt samtidig som avfallsplanen ble godkjent, men krav om betaling forfalt ikke før det ble konstatert brudd på avfallsplanen. Etter at kommunen sendte krav om betaling av tvangsmulkten, klaget firmaet og anførte at det ikke var brudd på avfallsplanen. Klagen ble avvist som for sent fremmet ettersom klagefristen var tre uker fra da tvangsmulkten ble ilagt og ikke når kravet om betaling ble fremmet.
Ombudsmannen kom til at kommunens tidligere praksis med å ilegge tvangsmulkt i forkant ikke kunne sies å ha vært i tråd med forurensningslovens hensikt. Kommunen ble derfor bedt om å foreta en ny vurdering av klagen på tvangsmulkten og eventuelt sørge for at saken ble gjenstand for endelig klagebehandling.
-
89. Forbud mot oppføring av boliger i nedslagsfelt for drikkevann - hjemmelsspørsmål
(Sak 2006/1819)
Spørsmål om en kommuneoverlege hadde lovlig hjemmel til å forby oppføring av boliger i nedslagsfeltet for kommunens drikkevannskilde.
Ombudsmannen kom til at ingen av de anførte hjemmelsgrunnlagene var tilstrekkelige, og ba fylkesmannen sørge for at saken ble behandlet på korrekt måte.
Fylkesmannen opphevet deretter kommuneoverlegens vedtak.
-
95. Tolkning av en reguleringsplans bestemmelser om støyskjerming
(Sak 2007/334)
Saken gjelder tolkning av en reguleringsplans bestemmelser om støyskjerming. Reguleringsbestemmelsenes ordlyd tilsa at det var påkrevd med terrengheving, og klagerne mente at bestemmelsene måtte legges til grunn etter sin ordlyd. Ombudsmannen vurderte om det kunne være grunnlag for å legge avgjørende vekt på formålsbetraktninger og anse støyskjermer som tilstrekkelig etter planen.
Kommunens og fylkesmannens oppfatning om at det var tilstrekkelig å bygge støyskjermer måtte etter ombudsmannens syn kritiseres, og fylkesmannen ble bedt om å vurdere saken på nytt.
-
101. Spørsmål om en beslutning om ikke å kreve konsesjon etter forurensningsloven var et enkeltvedtak
(Sak 2005/1360)
Nærmeste hyttenabo og andre hytteeiere i området klaget over støy fra en vindmølle. De mente at vindmøllen laget så mye støy at fylkesmannen måtte konsesjonsbehandle tiltaket etter reglene i forurensningsloven. Fylkesmannen og Statens forurensningstilsyn mente at det ikke var nødvendig å konsesjonsbehandle tiltaket og at denne beslutningen ikke var et enkeltvedtak som kunne påklages. Klagerne anførte at avgjørelsen var et enkeltvedtak som de måtte kunne påklage til overordnet forvaltningsorgan.
Ombudsmannen kom etter en konkret vurdering til at avgjørelsen om ikke å kreve konsesjonsbehandling ikke var et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 litra b. Selv om beslutningen ble vurdert som en avgjørelse truffet under utøving av offentlig myndighet, ble den ikke ansett for å være bestemmende for klagernes rettigheter.
-
102. Pålegg om tinglysning av rådighetsbegrensning etter forurensningsloven
(Sak 2005/1325)
Det ble gitt pålegg fra forurensningsmyndigheten til private grunneiere om å tinglyse en rådighetsbegrensning på eiendommens grunnboksblad. Grunneierne reiste spørsmål om det var hjemmel til dette både etter forurensningsloven og tinglysningsloven. Det ble også stilt spørsmål om det var et enkeltvedtak eller en forskrift.
Ombudsmannen mente det var tvilsomt om pålegget var hjemlet i lovgivningen og ba Miljøverndepartementet om å vurdere sitt vedtak på ny.
-
103. Vedtak om tvangsmulkt etter forurensningsloven
(Sak 2006/1968)
En kommune påla i medhold av forurensningsloven §§ 28 og 37 en grunneier som selv ikke bebodde eiendommen opprydding og senere tvangsmulkt for sønnens forsøpling.
Sakens hovedspørsmål var om grunneieren kunne sies å ha stilt eiendommen til disposisjon for forsøpling, eventuelt gjort for lite for å hindre sønnens forurensning, og derigjennom selv hadde overtrådt forsøplingsforbudet i forurensningsloven § 28. Videre ble det vurdert om grunneieren, uavhengig av eventuell egen overtredelse av forurensningsloven, hadde en subsidiær opprydningsplikt når det viste seg umulig å tvangsgjennomføre pålegg om opprydning mot forsøpleren.
Ombudsmannen kom til at kommunen ikke hadde tilstrekkelig hjemmel i forurensningsloven for å pålegge den aktuelle grunneieren å rydde eller ilegge henne tvangsmulkt, og ba om at saken ble vurdert på nytt. Kommunen opphevet senere vedtaket om tvangsmulkt.
|
Sivilombudsmannen Postboks 3 Sentrum 0101 Oslo |
Webansvarlig Martin Jæver E-post: postmottak@sivilombudsmannen.no |
 Abonner på RSS |