89. Avkortning i strukturkvotetildeling

(Sak 2008/2232)

I en sak om avkorting i strukturkvote var det spørsmål om «fartøyet» i strukturkvoteforskriften § 12 første ledd siste setning skulle forstås som det konkrete fartøyet som ble tatt ut av fiske, eller det fartøyet som deltageradgangen knyttet seg til.

Ombudsmannen kom til at saken kunne bero med den forklaring departementet hadde gitt.

91. Inndragning av fangstverdi og toinstansbehandling av spørsmål om utgiftskompensasjon

(Sak 2008/881)

Saken gjaldt inndragning av fangstverdi. Spørsmålet var i hovedsak om adgangen til å få 20 % utgiftskompensasjon hadde vært undergitt en reell toinstansbehandling og om det var adgang til å fastsette inndragningen skjønnsmessig.

Ombudsmannen uttalte at dersom et overordnet organ forut for klagesaken kunne sies å ha beordret et underordnet organ til ikke å behandle et sentralt spørsmål i klagesaken og dette var etterkommet, ville det kunne reises spørsmål om klagebehandlingen hadde vært reell. Det var vanskelig å se at salgslaget ved kun å vise til direktoratets instruksjon om ikke å innvilge utgiftskompensasjon i saker der det er uenighet om faktisk kvote, hadde foretatt en selvstendig vurdering. Ombudsmannen uttalte også at tidligere saker talte for at det kunne være hjemmel for å unnlate hel eller delvis inndragning i en sak som denne. På denne bakgrunn ble direktoratet bedt om å foreta en fornyet vurdering.

34. Skadefelling av gråhegre

(Sak 2007/21)

Hemnes kommune ga tillatelse til felling av inntil 15 gråhegrer. Direktoratet for naturforvaltning hadde gitt føringer for praktiseringen av gjeldende regelverk på området, men fylkesmannen stadfestet likevel kommunens vedtak.

Ombudsmannen mente at fylkesmannen burde ha rettet seg etter direktoratets føringer om ikke å stadfeste kommunens vedtak.

36. Innvilgelse og ettergivelse av lån fra Norges Råfisklag til Norges Fiskarlag

(Sak 2006/293) 

Norges Råfisklag innvilget og etterga senere et lån til Norges Fiskarlag. Norges Kystfiskarlag søkte også Norges Råfisklag om et driftslån uten at det ble innvilget. Norges Kystfiskarlag brakte saken inn for Fiskeri- og kystdepartementet og senere inn for ombudsmannen der det ble stilt spørsmål om Norges Råfisklags ettergivelse av lån til Norges Fiskarlag måtte anses ugyldig.

På grunn av den klare tredjemannsinteresse som Norges Fiskarlag representerte, og da ombudsmannen bare kan vurdere forholdet mellom forvaltningen og klageren, begrenset ombudsmannen seg til i denne saken å gjennomføre en undersøkelse, og avstod fra å vurdere nærmere om ettergivelsen av lånet hadde vært ugyldig. Fiskeri- og kystdepartementet ga i undersøkelsen av saken herfra uttrykk for at departementet vurderte innvilgelsen og ettergivelsen av lånet som rent forretningsmessige disposisjoner som var departementet uvedkommende, og stilte også spørsmål om saken falt utenfor ombudsmannens arbeidsområde. Ombudsmannen kom til at det kunne reises spørsmål om rettmessigheten av disposisjonene fra Norges Råfisklag, og om Fiskeri- og kystdepartementet nok i større grad gjennom rådgiving kunne ha fulgt opp sitt ansvar som overordnet forvaltningsmyndighet og som forvalter av råfiskloven. Ombudsmannen anbefalte departementet å vurdere om regelverket for forvaltningen av Norges Råfisklags kapital var godt nok til å ivareta interessene til alle medlemmene av Norges Råfisklag.

Fiskeri- og kystdepartementet ba Norges Råfisklag etter dette om å vurdere sitt regelverk for forvaltning av sin kapital på nytt.