LyttDu er her:
- Temakategorier
- Utlendingssaker
- Familieinnvandring (familiegjenforening)
-
Lang saksbehandlingstid m.v. i sak om familieinnvandring
28. mars 2011 (sak 2011/698)
Saken gjaldt Utlendingsdirektoratets saksbehandlingstid i forbindelse med en søknad om familieinnvandring. Da klageren henvendte seg til ombudsmannen hadde det gått ca. ett år og ni måneder siden søknaden ble fremsatt, og det tok ytterligere ett år før det forelå førsteinstansvedtak fra direktoratet. Purrebrev til direktoratet var ikke besvart.
Ombudsmannen påpekte viktigheten av at det så tidlig som mulig i prosessen avdekkes hvilke undersøkelser som er nødvendige å foreta, og bemerket at det utvilsomt hadde vært en fordel om behovet for avklaringer i denne saken hadde vært avdekket på et tidligere tidspunkt. Der saksbehandlingen allerede har tatt lang tid på det tidspunkt det avdekkes behov for ytterligere undersøkelser/avklaringer, må det ved den videre prioriteringen av saken legges stor vekt på hensynet til at den samlede saksbehandlingstiden ikke blir for lang. Det ble forutsatt at hele oppholdsavdelingen i direktoratet arbeidet aktivt for å forhindre forsinkelser i saksbehandlingen fordi behovet for ytterligere undersøkelser/avklaringer m.v. avdekkes for sent. I denne sammenheng ble det understreket at dersom slike forsinkelser inntreffer, må dette innebære at den videre behandlingen av den enkelte sak gis høy prioritet. Ombudsmannen fant for øvrig at den samlede tidsbruken i familieinnvandringssaken ikke kunne anses som akseptabel. Direktoratet ble også kritisert for manglende besvarelse av brev.
-
Avslag på søknad om familieinnvandring fra foreldreløse, mindreårige søkere
31. oktober 2011 (sak 2010/2426)
To foreldreløse gutter fra Afghanistan søkte om familieinnvandring for å bo sammen med sin søster i Norge. Guttene var henholdsvis 13 og 16 år på søknadstidspunktet og 16 og 18 på tidspunktet for endelig vedtak i Utlendingsnemnda. De hadde reist til Pakistan og bodde under enkle forhold hos en husvert, som utlendingsmyndighetene anså som en «omsorgsperson» etter utlendingsforskriften. Ett av spørsmålene i saken var om dette var en riktig forståelse og om saksbehandlingen var forsvarlig.
Ombudsmannen bemerket at saken etter sin art skulle prioriteres, men at det likevel hadde tatt over to år å få en endelig avgjørelse. Særlig syntes Utlendingsdirektoratet å ha brukt lang tid på behandlingen av klagen, noe som var uheldig. Søkerne hadde heller ikke blitt hørt slik gjeldende regler og retningslinjer tilsa. Ombudsmannen bemerket videre at det er åpenbare utfordringer knyttet til god og troverdig saksopplysning om forholdene i fjerntliggende land. Det var noe usikkert hva slags leveforhold og omsorgssituasjon søkerne hadde. Etter en samlet vurdering der søkernes alder stod sentralt, kunne ikke ombudsmannen kritisere utredningen av saken eller avgjørelsen for øvrig.
-
Utlendingsdirektoratets saksbehandlingstid i klagesaker
3. mars 2011 (Sak 2010/2788)
Etter et møte med Utlendingsdirektoratet høsten 2010 stilte ombudsmannen spørsmål til direktoratet om saksbehandlingstiden for klager på egne vedtak. Opplysninger på direktoratets nettsider og egne erfaringer tydet på en kraftig økning i behandlingstiden for klagesaker om familieinnvandring. Direktoratet erkjente at saksbehandlingstiden for mange klagesaker var for lang og redegjorde nærmere for pågående arbeid på feltet og prioriteringsspørsmål.
Ombudsmannen minnet om forvaltningsloven § 33 og plikten til å oversende dokumenter til klageinstansen så snart saken er tilrettelagt. Det er rettslig sett uakseptabelt at saker blir liggende ubehandlet over tid. Ombudsmannen var usikker på om direktoratet hadde gode nok rutiner for å skille mellom klager som gir grunn til videre undersøkelser og klager som raskt kan ekspederes videre til Utlendingsnemnda. Videre understreket ombudsmannen direktoratets ansvar for en forsvarlig drift, uavhengig av tildelingsbrev fra departementet og andre styringssignaler. En lojal etterlevelse av slike signaler kunne ikke føre til lovstridige eller rettslig sett tvilsomme forhold i deler av porteføljen.
-
66. Familiegjenforening. Kravet om å bo sammen - dokumentasjon av identitet
(Sak 2006/1130)
Søkeren fikk avslag på sin asylsøknad. Mens klagesaken var under behandling, giftet han seg med en norsk kvinne og søkte om arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed. Søknaden ble avslått fordi det ikke var sannsynliggjort at ektefellene bodde sammen. Søkeren hadde dessuten ikke fremlagt pass eller annet identitetsdokument som bekreftet hans identitet.
Ombudsmannen konkluderte med at det heftet usikkerhet ved nemndas vurdering av «bo sammen»-kravet i utlendingsforskriften. Saken var ikke tilstrekkelig opplyst av utlendingsmyndighetene på dette punktet. Videre var det uheldig at søkeren ikke syntes å ha blitt bedt skriftlig om å fremskaffe dokumentasjon på sin identitet før avslaget ble fattet.
-
67. Familiegjenforening for barn over 18 år - spørsmål om søkeren hadde en far i hjemlandet
(Sak 2006/1111)
Søkeren, som var over 18 år, fikk avslag på sin søknad om arbeids- og oppholdstillatelse. Søknaden var begrunnet med familiegjenforening med sin russiske mor, som var gift med en norsk borger. Utlendingsnemnda fant det ikke sannsynliggjort at søkeren var igjen i Russland uten en far, selv om farens oppgitte navn ble ansett å være fiktivt. Nemnda tolket utlendingsforskriften § 24 første ledd bokstav e objektivt, i den forstand at det avgjørende var om faren faktisk befant seg i hjemlandet.
Ombudsmannen hadde enkelte merknader til tolkningen av forskriften og til den konkrete saken, blant annet knyttet til myndighetenes ansvar for å få saken opplyst og for å veilede søkeren. Nemnda ble bedt om å vurdere ombudsmannens synspunkter.
-
68. Familiegjenforening - hovedpersonens oppholdsgrunnlag
Sak 2006/1555)
Den ene søkeren skal ha vært under 18 år da han søkte om oppholdstillatelse i familiegjenforening med sin far. Faren fikk først oppholdsgrunnlag etter at søkeren hadde fylt 18 år. Utlendingsnemnda avslo søknaden da vilkåret om at hovedpersonen har oppholdstillatelse ikke var til stede på det tidspunktet da søkeren ble myndig.
Ombudsmannen fant ikke rettslig grunnlag for å rette avgjørende innvendinger mot Utlendingsnemndas forståelse av begrepet «nærmeste familiemedlemmer» i utlendingsloven § 9 og utlendingsforskriften § 22, jf. § 23. Han ga imidlertid uttrykk for at det er en svakhet ved utformingen av regelverket at den tolkningen som legges til grunn, ikke kommer bedre til uttrykk. Den nye utlendingsforskriften bør utformes slik at hensynet til klarhet og forutsigbarhet ivaretas bedre på dette området.
Årsmelding forside
|
Sivilombudsmannen Postboks 3 Sentrum 0101 Oslo |
Webansvarlig Liv Jakobsen Føyn |
 Abonner på RSS |