3. september 2010 (Sak 2010/1682)
På bakgrunn av klagesaker til ombudsmannen ble det rettet en generell henvendelse til Justisdepartementet om saksbehandlingstiden i Statens sivilrettsforvaltning og politiet av saker etter straffeprosessloven kap. 31 om erstatning etter strafforfølgning.
(Sak 2007/2091)
Det tok over to år fra A første gang søkte Mattilsynet om å få delta i en veterinærvaktordning til han fikk mulighet til deltakelse på lik linje med de øvrige deltakerne i vaktområdet. Det lange tidsforløpet skyldtes bl.a. at det i løpet av prosessen måtte fattes flere enkeltvedtak, som alle ble påklaget. Mattilsynet hadde dessuten ved flere anledninger forsøkt å få A og de øvrige deltakerne i ordningen til å bli enige om en vaktliste, men uten at dette hadde lykkes.
Ombudsmannen kom til at saksbehandlingstiden klart lå utenfor de rammer som følger av forvaltningsloven § 11 a og alminnelige prinsipper for forsvarlig saksbehandling. Mattilsynet hadde ikke sørget for en tilfredsstillende fremdrift i saken, og iallfall deler av den lange saksbehandlingstiden syntes å ha sin årsak i erstatningsbetingende feil fra Mattilsynets side.
Mattilsynet opplyste senere at A var tilkjent kompensasjon.
(Sak 2007/2382 og 2007/2383)
Justissekretariatene avslo søknader om henholdsvis erstatning etter strafforfølgning og fritt rettsråd i erstatningssaken fordi søkeren ikke ble ansett å ha vært siktet. Det ble heller ikke funnet grunnlag for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven § 448.
Ombudsmannen mente at sakene ikke var tilstrekkelig opplyst til å avgjøre om søkeren hadde vært siktet, og at Justissekretariatene burde ha innhentet ytterligere opplysninger om dette. Det var ikke grunnlag for rettslige innvendinger mot Justissekretariatenes vurdering av betydningen av politiets innhenting av samtaledata fra mobiltelefon, eller vurderingen av vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven § 448. Justissekretariatene ble bedt om å behandle saken på nytt.
(Sak 2007/1480)
I en straffesak var det tatt beslag hos en som ikke var siktet i saken. Justissekretariatene avslo erstatning til dekning av advokatutgifter for å få tilbake den beslaglagte gjenstanden. Under henvisning til fortolkningen av kravet til årssakssammenheng, ble det vist til at advokatutgiftene ikke var en tilstrekkelig påregnelig følge av beslaget.
Ombudsmannen påpekte at adekvansvurderingen og rimelighetsvurderingen vanskelig kan holdes strengt atskilt ved anvendelsen av straffeprosessloven § 448. Svakheter ved politiets saksbehandling, beslagstidens lengde, saksbehandlingstiden og den øvrige saksbehandlingen av erstatningskravet, både i politiet og i Justissekretariatene, og klagerens perifere tilknytning til strafforfølgningen talte for at utgifter til advokatbistand her var en påregnelig følge av beslaget, og at det fremsto som rimelig at disse ble dekket. Justissekretariatene fattet deretter et nytt vedtak om å dekke advokatutgiftene.
(Sak 2008/996)
Etter en frifinnende straffedom hadde forsvareren unnlatt å informere om adgangen til og fristen for å søke erstatning. Flere år senere avslo Justissekretariatene å frafalle foreldelsesinnsigelsen.
Ombudsmannen kom til at det i den rimelighetsvurderingen som skal foretas, bør legges vesentlig vekt på at den offentlige forsvareren ikke opplyste klageren om den dagjeldende 3-månedersfristen for å fremme erstatningskrav. Det ble bedt om at saken ble behandlet på nytt.
(Sak 2007/2148)
Justissekretariatenes rutiner ved saksavviklingen førte til at forventet samlet saksbehandlingstid av søknad om erstatning etter strafforfølgning ville bli nærmere to og et halvt år.
Ombudsmannen uttalte at forvaltningen ved prioriteringen av saker blant annet må vurdere sakenes karakter og eventuell medgått saksbehandlingstid i saksforberedende organer. I saker om erstatning etter strafforfølgning vil saksbehandlingstiden i politiet være et relevant moment ved Justissekretariatenes prioritetsvurdering. Det ble videre gitt generelle bemerkninger til saksbehandlingstiden i Justissekretariatene.
(Sak 2008/988)
Voldsoffererstatning var innvilget og utbetalt med kr 60 000 til skadelidte fra Kontoret for voldsoffererstatning. Ved en feil utbetalte Statens innkrevingssentral senere ytterligere erstatning med kr 35 000. Mer enn femten måneder senere ble det sendt forhåndsvarsel til skadelidte med krav om tilbakebetaling.
Ombudsmannen kom til at det knyttet seg tvil til om voldsoffererstatningsnemnda hadde foretatt en tilstrekkelig individuell vurdering av tilbakekrevingsspørsmålet.
Nemnda behandlet saken på nytt og kom til at det feilutbetalte beløpet likevel ikke skulle kreves tilbake.
18. desember 2008 (Sak 2007/271)
Saken reiste spørsmål om Arbeids- og inkluderingsdepartementet hadde gjort tilstrekkelig for å informere om kompensasjonsordningen for pionerdykkere i Nordsjøen.
Slik saken var opplyst, knyttet det seg begrunnet tvil til om departementets tiltak for å informere om kompensasjonsordningen for pionerdykkere hadde vært tilstrekkelig overfor personer som var bosatt i utlandet. I den grad det fortsatt var mulig å søke om kompensasjon, ble departementet bedt om på nytt å vurdere om det burde sendes informasjon om ordningen til alle personer som i den aktuelle perioden har fått utstedt klokkedykkersertifikat i Norge.
|
Sivilombudsmannen Postboks 3 Sentrum 0101 Oslo |
Webansvarlig Liv Jakobsen Føyn |
|