Tildeling av driftstilskudd til fysioterapi

11. februar 2011 (Sak 2010/43)

En kommune tildelte et driftstilskudd til fysioterapi i privat praksis. Det var fire søkere til tilskuddet, men bare vedkommende som fikk tilskuddet ble innkalt til intervju. A påklaget vedtaket og hevdet at det heftet flere feil ved kommunens saksbehandling og den kvalifikasjonsvurderingen som var gjort av søkerne. Hun viste i denne forbindelse blant annet at hun hadde mye lengre og mer relevant erfaring enn vedkommende som ble tildelt tilskuddet.

Ombudsmannen konkluderte med at kommunen ikke hadde vært seg tilstrekkelig bevisst skillet mellom tilsettingssaker og tildelingssaker etter kommunehelsetjenesteloven § 4-2 første ledd. Flere av forvaltningslovens saksbehandlingsregler var brutt i prosessen, som bar preg av manglende skriftlighet. Det forelå blant annet ikke skriftlig vedtak i saken og A hadde ved underretningen om vedtaket ikke fått informasjon om klageadgang og klagefrist m.v. Det var også vanskelig å se at kommunen hadde hatt et tilstrekkelig grunnlag for å foreta en forsvarlig kvalifikasjonsvurdering av søkerne. Ombudsmannen ga uttrykk for at det knyttet seg begrunnet tvil til forhold av betydning for saken. Ettersom saken lå mange år tilbake i tid var det ikke aktuelt med ny behandling som klagesak. Kommunen ble imidlertid bedt om å vurdere hva som eventuelt burde gjøres overfor A på bakgrunn av de feilene som var gjort. Ombudsmannen ba også om å få oversendt kommunens nye prosedyrer for slike tildelingssaker.

Kommunen oversendte deretter sine retningslinjer. I et nytt brev til kommunen påpekte ombudsmannen at retningslinjene var kortfattede og lite detaljerte med hensyn til de ulike saksbehandlingsreglene som må følges i saker om tildeling av driftstilskudd. Ombudsmannen forutsatte imidlertid at forvaltningslovens regler om blant annet skriftlighet, begrunnelse og krav til underretning om vedtaket ville bli fulgt av kommunen i fremtidige saker.
 

43. Tildeling av avtalehjemmel for legespesialist – seniorpolitikk

Sak 2008/1416

Saken gjaldt tildeling av en 20 % avtalehjemmel for spesialist i øre-nese-halssykdommer. Hjemmelen ble utlyst etter bestemmelsene om såkalt seniorpolitikk etter at innehaveren av hjemmelen (senior) hadde blitt sykmeldt på grunn av alvorlig sykdom.

Ombudsmannen uttalte at verken helseforetaket eller Helse- og omsorgsdepartementet som klageinstans så ut til å ha vurdert legens fremtidsutsikter på tildelingstidspunktet ca. fire måneder etter utlysingen. Det var derfor uklart om det var relevant å legge vekt på hans uttalelse i saken. Den manglende vurderingen kunne ha hatt avgjørende betydning for sakens utfall. Etter ombudsmannens syn hadde behandlingen av saken ikke vært tillitvekkende.

På oppdrag fra departementet gjennomgikk helseforetaket saken på nytt og beklaget at saksbehandlingen ikke hadde blitt gjennomført på en fullgod måte. Helseforetaket mente imidlertid at personvalget uansett ville blitt det samme. Departementet understreket i brev til alle de fire regionale helseforetakene gjeldende regelverk på området. Under henvisning til beklagelsen fra helseforetaket, departementets oppfølging og en opplysning om at klageren var tildelt en annen avtalehjemmel, fant ombudmannen å kunne avslutte behandlingen av saken.

29. Saksbehandlingen i sak om tildeling av driftstilskudd for fysioterapi – mangelfull underretning og vurdering av klage

(Sak 2007/1204)

A, som var søker til et driftstilskudd for fysioterapi i en kommune, klaget over kommunens behandling av tildelingssaken. Klagen gjaldt både saksbehandlingen i forbindelse med tildelingen og behandlingen av As klage, herunder at det ikke var gitt oppreisning for oversittelse av klagefristen.

Kommunens saksbehandling fremstod som lite tillitvekkende, og ble kritisert for ikke å ha fulgt forvaltningslovens regler om enkeltvedtak, blant annet ved at det var gitt mangelfull underretning i tildelingsvedtaket. Det var ikke opplyst om klagerett, klagefrist og den nærmere fremgangsmåten ved klage m.v. Behandlingen av den fremsatte klagen fra en av søkerne var heller ikke tilfredsstillende, og spørsmålet om oppreisning for oversittelse av klagefristen ble ikke vurdert slik det skulle ha vært gjort.