24. november 2011 (Sak 2011/1125)
På generelt grunnlag ble Landbruks- og matdepartementet bedt om å kommentere uttalelser fra Skattedirektoratet om hvordan bostedsregistreringer i folkeregisteret ble tillagt betydning i saker om konsesjon og boplikt. Herunder ble departementet bedt om å vurdere om det var dekkende at det i rundskriv M-2/2009 var uttalt at det var nok at noen hadde vært folkeregistrert bosatt på en eiendom for å fastslå at eiendommen tidligere hadde vært brukt som helårsbolig, jf. konsesjonsloven § 7 første ledd nr. 1. Bestemmelsen hjemler forskrifter om nedsatt konsesjonsgrense for «bebygd eiendom som er eller har vært i bruk som helårsbolig». Landbruks- og matdepartementet redegjorde etter dette for hvordan bostedsregistreringer ble tillagt betydning i konsesjons- og bopliktssaker.
Ombudsmannen uttalte at det måtte antas å være en fare for at henvisningen til folkeregisterets bostedsregistreringer i rundskriv M-2/2009 ville kunne føre til at kommuner la til grunn at konsesjonsloven § 7 første ledd nr. 1 kom til anvendelse for eiendommer som faktisk ikke hadde vært i bruk som helårsbolig. Dette ville kunne føre til boplikt ved overdragelser uten at lovens vilkår var oppfylt. Landbruks- og matdepartementet ble derfor bedt om å endre rundskrivet på dette punktet. Presiseringen i konsesjonsloven §§ 6 og 7 om at boplikt innebar krav om bostedsregistrering ga ikke grunn til bemerkninger.
Departementet orienterte senere om at rundskrivet ville bli endret i tråd med ombudsmannens uttalelse.
15. april 2011 (Sak 2011/596)
Saken gjaldt en klage på Fylkesmannen i Rogalands behandling av søknad om lemping av vilkår om boplikt. Spørsmålet var om fylkesmannen ved denne avgjørelsen kunne forholde seg til de vilkårene som ble gitt for en konsesjon, fordi det fortsatt gjorde seg gjeldende vesentlige hensyn for å opprettholde disse på avgjørelsestidspunktet av lempingssaken, til tross for at eiendommen ikke lenger var konsesjonspliktig.
Ombudsmannen kom til at fylkesmannens avgjørelse om ikke å lempe på bopliktvilkåret ville kunne virke urimelig, og ba fylkesmannen om å foreta en fornyet vurdering av saken.
Fylkesmannen opphevet deretter boplikten.
Sak 2008/628
Fylkeslandbruksstyret i Rogaland behandlet en søknad om lemping av vilkår om boplikt. Vedtaket ble påklaget under henvisning til at fylkeslandbruksstyrets vedtak i realiteten hadde vedtatt en skjerpelse av vilkåret.
Ombudsmannen kom til at fylkeslandbruksstyret hadde vedtatt et nytt vilkår, og at det ikke var adgang til dette etter konsesjonsloven § 11 annet punktum. Fylkeslandbruksstyret ble bedt om å foreta en fornyet vurdering av saken.
Etter ombudsmannens uttalelse behandlet Fylkeslandbruksstyret i Rogaland saken på nytt, og opphevet på møte 17. desember 2009 vedtaket 15. februar 2007 som ugyldig.
(Sak 2006/2208)
Saken gjelder spørsmålet om og når boplikt på landbrukseiendom inntrer etter lov om odelsretten og åsetesretten 28. juni 1974 nr. 58 («odelsloven») og lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom 28. november 2003 nr. 98 («konsesjonsloven»). Eiendommer som landbruksmyndighetene vurderer som odelsjord er som hovedregel underlagt bo- og driveplikt etter odelsloven §27. Et sentralt spørsmål i denne forbindelse er hva som kvalifiserer som odelsjord etter odelsloven §§1 og 2. I den utstrekning eiendommen er å regne som odelsjord, må eventuelle fritakssøknader vurderes etter odelsloven §27a. Etter konsesjonsloven §5 første ledd nr. 1, jf. §5 annet ledd, er erverv mellom nærstående av jord- og skogbrukseiendommer som ikke er odelsjord og som overstiger visse arealkrav konsesjonsfrie på betingelse av at erverver bosetter seg på eiendommen og driver denne. Boplikt på landbrukseiendom har også vært aktuelt hvor eiendommens avkastningsevne er svak. Begrunnelsen for boplikt er i hovedsak hensynet til bosetting. En slik begrunnelse tilsier ikke at det skal være forskjellige terskler for hvor boplikt oppstår avhengig av om eieren har odelsrett eller er i nær slekt med den som avhender eiendommen. For å få en avklaring har ombudsmannen tatt opp en rekke spørsmål med departementet om tolkningen av de respektive regelsettene.
(Sak 2006/1753)
Ombudsmannen hadde i en tidligere uttalelse, jf. årsmeldingen for 2006 s. 327, uttrykt tvil med hensyn til om en eiendom kunne regnes som odelsjord, med den følge at boplikt etter odelsloven var aktuelt. Fylkeslandbruksstyret var etter fornyet behandling av saken enig i dette, men mente at boplikt i alle tilfeller kunne pålegges i medhold av konsesjonsloven.
Ombudsmannen hadde kritiske merknader til måten fylkeslandbruksstyret hadde behandlet bopliktspørsmålet etter konsesjonsloven på. Det var ikke gitt noe forhåndsvarsel og det kunne også være tvilsomt om fylkeslandbruksstyret som førsteinstans kunne pålegge boplikt med hjemmel i konsesjonsloven. Det ble bedt om en ny behandling av saken.
(Sak 2006/2132)
Saka gjeld avslag på søknad om konsesjon. A og B overtok ein eigedom i Gulen kommune på odel etter onkelen deira, C, med ein ideell halvpart kvar. Av di det ikkje var aktuelt for dei å busetje seg på eigedomen, vart det i samband med overtakinga av eigedomen søkt om varig fritak for bu- og driveplikt. Søkjarane fekk avslag på søknaden om varig fritak, men fekk innvilga eit tidsavgrensa unntak. Eit nytt tidsavgrensa fritak vart seinare innvilga. Fleire år etter at det siste fritaket hadde gått ut, slo kommunen fast at bu- og driveplikta var misleghalde og pålagde søkjarane å søkje om konsesjon etter konsesjonslova. Etter å ha fått avslag på søknaden og avslaget vart oppretthalde av fylkeslandbruksstyret, vart saka klaga inn for ombodsmannen.
(Sak 2006/1019)
Ombudsmannen hadde i en tidligere uttalelse (sak 2004/1561, referert i årsmeldingen for 2005 s. 290) reist tvil om en eiendom kunne regnes som odelsjord, slik at odelslovens regler om boplikt kom til anvendelse. Etter at fylkeslandbruksstyret på ombudsmannens anmodning hadde vurdert saken på nytt, opprettholdt styret sin vurdering av at eiendommen fremdeles var å anse som odelsjord. På bakgrunn av dette ble spørsmålet om fritak undersøkt nærmere.
Etter en gjennomgang av de ulike momentene i fritaksvurderingen som odelsloven gir anvisning på, fant ombudsmannen det tvilsomt om bosettingshensynet burde tillegges den vekt fylkeslandbruksstyret hadde gjort. Det var videre tvilsomt om de momentene som kunne tilsi at fritak burde vært gitt, var tillagt tilstrekkelig vekt. Ombudsmannen anbefalte fylkeslandbruksstyret å behandle saken på nytt, og gi fritak for boplikt på eiendommen. Etter fylkeslandbruksstyrets fornyede behandling ble varig fritak fra boplikt gitt.
|
Sivilombudsmannen Postboks 3 Sentrum 0101 Oslo |
Webansvarlig Liv Jakobsen Føyn |
|